Dette er dyrekommunikasjon

Et hoggormbitt - en på minnelse om å stoppe opp

Fri, 01 May 2026 18:26:37 GMT

Et hoggormbitt - en på minnelse om å stoppe opp

Er et hoggormbitt – en påminnelse om å stoppe opp?

Ja, noen ganger trenger vi en tydelig stopp.
Et signal vi ikke kan overse.

Et hoggormbitt kan være nettopp det – en grense som er overskredet.
Noe i deg, eller rundt deg, har blitt presset litt for langt. Ikke nødvendigvis dramatisk, men kanskje har du over tid gått forbi dine egne signaler.

Slangen reagerer når grensene i naturen brytes.
Og det fikk jeg selv erfare her om dagen, jeg nettopp det: et hoggormbitt.
En hendelse som i øyeblikket føltes dramatisk, men som i ettertid har åpnet opp for refleksjon, undring – og en dypere forståelse.

Når grensene nås

Et hoggormbitt kan, på et symbolsk plan, handle om grenser.
Om noe som er blitt presset for langt.

Ikke nødvendigvis på en voldsom eller synlig måte – men kanskje gjennom små overtramp over tid. Når vi går litt forbi oss selv. Ignorerer signalene kroppen gir. Fortsetter, selv om noe inni oss ber oss stoppe.

I naturen jobber for å opprette holde balansen, slangen trer inn når grensene trengs å brytes.
Den sier ifra.

Og denne gangen ble jeg den som fikk kjenne det.

Et litt spesielt sammentreff

Det som gjør denne opplevelsen ekstra spesiell, er timingen.

Jeg har nettopp gitt ut boken Dyrenes indre budskap – en bok som blant annet inneholder en kommunikasjon med hoggorm.

Der ligger jeg altså, på sykehuset, til overvåkning i hele 7 timer…
Og begynner å stille spørsmål:

Hvorfor skjedde dette?
Hvorfor akkurat nå?

Og så slår det meg – nesten litt komisk:
Jeg har jo allerede “snakket” med hoggorm.

Når bitene faller på plass

Når jeg kommer hjem, hentet jeg frem teksten fra boken og leste den på nytt.

Og det som møtte meg, traff.
Rett inn.

Budskapet ga mening – ikke bare generelt, men konkret i det jeg sto i.
Som om noe falt på plass.

Det var en sterk opplevelse.
Igjen en ny oppvåkning – klar og tydelig tale fra Hoggorm..

Og kanskje det som rørte meg mest, var følelsen av takknemlighet.
For at det jeg sto i og opplevde i denne hendelsen hang sammen med innholdet i samtalen.
For at arbeidet mitt faktisk kan fungere slik jeg har håpet.

En bok som lever

Da jeg skrev Dyrenes indre budskap , var ønsket mitt at den skulle være mer enn bare en bok.

At den kunne være et oppslagsverk.
En støtte.
En åpning inn til en dypere forståelse av møtene vi har med dyr – og kanskje også med oss selv.

Denne opplevelsen minnet meg på nettopp det.

At svar noen ganger allerede finnes – vi må bare huske å gå tilbake og lytte, være i kontakt med naturen.

En invitasjon

Kanskje har du også opplevd hendelser som stopper deg litt opp?
Som får deg til å stille spørsmål?

Kanskje ligger det noe der, under overflaten, som ønsker å bli sett.

Hvis du er nysgjerrig på hva hoggormen formidler – og hvilke dypere perspektiver som kan ligge i møte med dyr – så finner du det i boken.

Dyrenes indre budskap ��✨

Noen ganger er det nettopp det uventede som åpner døren.
Og noen ganger… kommer budskapet i form av et bitt.

Til ettertanke

Anne-Maria

Dyrenes indre budskap – en reise inn i bevissthet, natur og dypere kontakt

Tue, 14 Apr 2026 18:24:02 GMT

Bli med på denne reisen.

Dyrenes indre budskap – en uppdraget verden

Jeg har nylig gitt ut boken Dyrenes indre budskap – en bok som har vokst frem gjennom mange år med erfaring, undring og dype møter med dyr. Dette er ikke bare en bok, men en invitasjon til å åpne opp for en annen måte å forstå livet på.

Gjennom mitt arbeid som dyretolk har jeg erfart noe som stadig berører meg: Dyr speiler oss ikke bare – de hjelper oss også til å se klarere. De åpner dører inn til en dypere forståelse av oss selv, naturen og bevisstheten vi alle er en del av.

Hva kan vi egentlig lære av dyrene?

I boken utforsker jeg blant annet spørsmål som:

Hvordan kan telepatisk kontakt med dyr bidra til økt bevissthet hos oss mennesker?
Hvilke budskap formidler dyrene – både til oss som individer og til oss som kollektiv?
Hvordan kan profesjonell dyretolking være til nytte, både for dyr og mennesker?

Dette er en verden mange er nysgjerrige på, men få virkelig har fått innsikt i. Mitt ønske er å gjøre denne kunnskapen mer tilgjengelig – på en jordnær og samtidig dyptgående måte.

En bok fylt med liv, erfaring og kjærlighet

Dyrenes indre budskap inneholder:

Samtaler med både ville og tamme dyr
En vandring gjennom dyrepark og møter med ulike arter
Øvelser og meditasjoner du selv kan bruke
Refleksjoner og innsikt fra mitt liv som dyretolk

Boken gir deg mulighet til å lære side om side med dyrene – ikke bare om dem, men også om deg selv.

I en urolig verden – et annet fokus

Vi lever i en tid preget av uro og konflikt mange steder i verden. Nettopp derfor opplever jeg det som viktigere enn noen gang å vende oppmerksomheten mot det som gir oss ro, tilhørighet og mening.

Dyrene og naturen er en slik kilde.

De representerer en form for kjærlighetsenergi som er ren, ærlig og tilgjengelig for oss alle – hvis vi er villige til å lytte.

Hvordan vil du leve?

Bokens siste kapittel stiller et enkelt, men kraftfullt spørsmål: Hvordan vil du leve?

I dette kapitelet deler jeg refleksjoner rundt valg, retning og det å leve mer i tråd med seg selv. For kanskje er det nettopp i møtet med dyrene vi blir minnet på hva som virkelig betyr noe.

Dyrenes indre budskap er en bok fylt med kjærlighet fra dyrene, vakre illustrasjoner og en energi som mange allerede har beskrevet som noe helt spesielt. Den er ment å berøre – både visuelt og innholdsmessig.

Kanskje er dette også en invitasjon til deg.

En invitasjon til å lytte litt dypere.

Bestill boken her:

https://www.animaenergi.no/dyrenes-indre-budskap

Anbefaling av boken.

Kjære leser,

Denne boken du nå holder i hendene, har jeg vært så heldig å få lese. Dette er ikke en vanlig bok – det er en bok som transformerer og healer, samtidig som den gir innsikt og kunnskap. Det føles som om en dypere visdom begynner å spire inni deg mens du leser.

Første gang jeg hørte Dyretolk Anne-Maria var på en podkast der hun snakket om dyrekommunikasjon. Jeg ble berørt av hennes ekte og autentiske formidling, preget av en ydmykhet både overfor seg selv og dyrene. Hun var til stede i det hun formidlet, og ordene hennes kom fra hjertet.

Da jeg selv følte meg klar for en slik telepatisk samtale i mitt liv, var det henne jeg husket og søkte etter. Jeg fant henne på nettet og skrev en e-post. Jeg tror ikke alt er tilfeldig – og gjennom møtet med Anne-Maria har jeg fått en dypere forståelse av nettopp dette. Samtalen vår gikk langt dypere enn noen av oss hadde forestilt oss, og det ble starten på et samarbeid som har utviklet seg til et verdifullt vennskap.

Denne boken «Dyrenes indre budskap- en uoppdaget verden» gjenspeiler den tilstedeværelsen og ektheten jeg la merke til første gang jeg hørte henne snakke. Hennes respekt og ydmykhet for dyrene, kombinert med de levende historiene, tar deg med inn i et univers du alltid har visst om, men kanskje aldri virkelig har kjent på kroppen. Gjennom denne boken lærer du ikke bare om dyrene – du lærer også deg selv bedre å kjenne, gjennom følelser, empati og dypere respekt for deres eksistens.

Gjennom Anne-Marias øyne har jeg sett dyrene, kjent på deres følelser og tanker. Jeg vil gå så langt som å si at hun har åpnet mine øyne for en helt ny forståelse av dyrenes verden. Mens jeg skriver dette, forsvinner teksten for meg – det er vanskelig å se gjennom tårer, og hjertet dunker litt fortere. Så sterkt inntrykk har denne reisen gitt meg. Tankene mine går til alle skapningene rundt oss, deres små hjerter som slår i takt med mitt.

Jeg ser for meg den lille katten som hentet hele familien sin for å få hjelp av et snilt menneske. Jeg kjenner stillheten som senker seg etter hakkespettens intense arbeid. Jeg føler nummenheten til gresshoppen som ikke lenger kunne bevege sine ben. Jeg kjenner kjærligheten fra en høyt elsket hest.

Morgenen etter at jeg begynte å lese denne boken, hadde jeg en drøm.

-Jeg sang Dyrene i Afrika for full hals, mens en gruppe mennesker danset av glede. Akkurat idet jeg kom til verset om sjiraffene, som hadde vondt i halsen, ble jeg vekket av min kjære mann. Det første jeg gjorde var å legge hånden på halsen – for det var som om noe der hadde endret seg.

Jeg har alltid vært glad i dyr, men den respekten jeg nå føler, er dypere. Jeg hever ikke stemmen lenger når katten klorer på sofaen eller hopper opp på bordet. Jeg irettesetter med respekt og likeverd. Jeg ser enda tydeligere hvordan min 14 år gamle sønn behandler katten sin, Bolle, som sin beste venn – og det treffer noe inni meg. Noe som alltid har vært der, men som nå har våknet til liv.

Takk, Anne-Maria, for at du har latt meg se gjennom dine øyne, og ved å lese denne boken.

Line Steine

Påsken – når livet bryter gjennom skallet

Sun, 29 Mar 2026 14:53:15 GMT

Påsken – når livet bryter gjennom skallet

Fra kyllingen:
Jeg kommer til deg som noe mykt, lite og tilsynelatende sårbar skapning.
Likevel bærer jeg i meg kraften til å bryte meg ut av et skall og ta fatt på livet.
Jeg bryter ut av mitt skall for å greie å leve livet, nå mine muligheter, se lyset og kjenne varmen fra solen.
Leve mitt tildelte liv.

Kylling er brukt som symbol på påsken – men hva er det den egentlig viser deg:
Kanskje at livet alltid finner sin vei.

Fargen gul er symbol på påske, lys, sol og oppvåkning etter vinter, og ny livskraft.

Hva om du setter opp speilet og spør? Hva er ditt skall?
Er det frykt, gamle mønstre, behovet for å være ‘riktig’?
Du banker kanskje forsiktig fra innsiden …
men du er ment å bryte gjennom, akkurat som kyllingen.

Ikke vent på at noen skal åpne skallet for deg.
Du har alt i deg allerede, din egen kraft, din vilje, din evne til å leve.

For selv det sterkeste liv begynner som noe mykt, sårbart og vakkert.

Kyllingen bærer en veldig ren energi – uskyld, nytt liv og motet til å starte på nytt uten å vite helt hvordan.

Husk at påsken er tegnet på nytt liv, som kyllingen som bryter seg ut av eggeskallet.

Fra utsiden kan egget virke lukket, beskyttet og helt. Men på innsiden skjer det noe.
Livet vokser, modnes, samler kraft – helt til det en dag ikke lenger kan bli der inne.
Skallet må sprekke.

Slik er det også i oss.

Påsken bærer en energi av transformasjon. Det handler ikke nødvendigvis om store, dramatiske endringer, men om en rolig indre oppvåkning.
En bevegelse fra det som har vært tungt, til noe lettere.
Fra det lukkede, til det mer åpne.
Fra kontroll til tillit.

Kyllingen vet ikke hvordan verden utenfor ser ut. Den vet bare én ting: det er på tide å bryte gjennom.

Kanskje er det akkurat det du også kjenner.

Mange kan i denne tiden oppleve en dypere lengsel etter fred. Mindre kamp, mindre indre uro – og mer aksept.
Det er som om noe i deg ønsker å finne tilbake til en enklere og mer ekte måte å være på.
Som om du er ferdig med å presse, kjempe eller holde fast i det som ikke lenger føles sant.

Skallet kan være mange ting: gamle mønstre, frykt, behovet for kontroll eller roller du har vokst ut av.
Og selv om det en gang beskyttet deg, er det ikke ment å være ditt hjem for alltid.

Kanskje er det nettopp dette påsken inviterer oss til:
Å gi slipp på det gamle –
og skape plass for det som ønsker å bli født i oss.

For det er ikke meningen at skallet skal fjernes utenfra. Det må brytes innenfra. I ditt tempo. På din måte.

Med ønske om alt godt i påsken

Hilsen

Anne-Maria

Visdom fra Bali

Thu, 26 Feb 2026 13:32:25 GMT

VISDOM FRA BALI

Jeg er på Bali, og i dag har jeg vært på fiske- og speedbåttur sammen med sønnen min.

Vi dro ut med en lokal skipper Frankie og en dykker herfra – begge fra Bali.

Da vi kom ned til stranden, var det mange fiskere og snorkleguider som spurte om vi ønsket båt.

De tilbød snorkleturer og fisketurer, og det var mange å velge mellom. Likevel var det én vi umiddelbart kjente oss trukket mot.

Han var blid, smilende, imøtekommende – og han hadde et stort hjerte. Det var noe med energien hans.

Så vi valgte ham.

Da vi kom ut på båten, spurte jeg ham om han noen gang ble redd for konkurransen, siden det var så mange som tilbød de samme turene.

Han smilte og svarte rolig:

«Nei, ikke i det hele tatt. Her jobber vi side om side. Jeg er glad når mine kunder er glade. Jeg får det jeg skal ha. Vi samarbeider.»

Og så la han til:

«Så lenge du er glad, er jeg glad.»

Det var en enkel setning – men den rommet så mye visdom.

Det morsomme var også at han spurte oss om vi ønsket å få mye fisk eller lite fisk. Det var sagt med et glimt i øyet. Før vi hoppet i havet for å fiske og dykke, sa han at han kunne gi oss et mantra.

Og vet du hva?

Det var han som fikk mest fisk.

I dag fikk jeg ikke bare en opplevelse på havet – jeg fikk en påminnelse. Om samarbeid fremfor konkurranse. Om tillit. Om å stole på at det som er ment for deg, kommer.

Det finnes en dypere lærdom her fra Bali.

Lytt også til podkast episode -46 i følelsesrike - https://open.spotify.com/episode/2TKLkTZRhbDXcNISCgAvc1

Episode beskrivekse:

��️ Lytt til VISDOM FRA BALI – Karma.

Del 1.

Hva om ekte suksess ikke handler om konkurranse –
men om samarbeid?

I denne episoden deler jeg en sterk opplevelse fra Bali, der en enkel fisketur med sønnen min ble en dyp påminnelse om karma, energi og tillit.

Midt blant mange fiskere som konkurrerte om kunder, møtte vi en lokal skipper med en helt annen holdning:

«Så lenge du er glad, er jeg glad.»

Det han lærte meg om overflod, samarbeid og livsvisdom traff rett i hjertet.

✨ Denne episoden handler om:

– Karma, jeg dykker ned i dette tema, - Dyr, mennesker.

Ildhestens år -2026

Sat, 07 Feb 2026 09:42:59 GMT

Ildhestens år - jeg holder ikke igjen det som vil leve gjennom meg

Jeg holder ikke igjen det som vil leve gjennom meg

Noen ganger vet kroppen før kalenderen gjør det.
Slik var det for meg og hesten en januardag i år.

Jeg var ute og red. Solen sto klar og sterk på himmelen, snøen var hvit, kald og jeg følte meg levende. Hesten min var sprek, våken og full av fremdrift.
Hvilken energi hun har i dag, midt i dette slo tanken meg:
Vi er fortsatt i januar – og likevel kjennes det som noe nytt allerede er her. En ny kraft på vei?

Hesten var særdeles våken, fråden sto, prusten rask, hjerte banket hardt, jeg kunne kjenne det i hele meg, med hevet hode, toppede ører beveget hun seg raskehurtige steg som hun ville oppdage noe spennende rundt neste sving. Det var t bare å puste ned i magen og tenke, dette går fint: )

Illhestens år, tanken slo meg? Men kalenderen sier at Ildhestens år begynner senere. Den begynner først den 17. februar 2026 . Dette er et spesielt, kraftfullt år som inntreffer hvert 60. år, og det markerer en periode med høy energi, fokus på frihet, rask endring og dristige nystarter. Kinesisk astrologi forbinder 2026 med Yang-ild og hesten, noe som signaliserer stor transformasjon. Så det vil bli endringer, det vil bli bevegelser.

Men naturen, kroppen og dyrene følger ikke menneskeskapte datoer. De følger rytme. Bevegelse, intesjon og instinkt. De lever i kontakt med alt som er, skifter, overgang, de kjenner det natulig, og noen energier varsler seg selv.

Slangens år – det jeg opplever som et salig, stille og dypt år – har handlet om modning. Om lære å lytte ennå dypere, vente, gi rom.
For meg har det vært et år med indre arbeid, realisere drømmer, bli kjent med kroppens signaler og dype møter med dyr.
Et år der mye jeg har jobbet innover med ønske om ennå dypere bevissthet.

Men nå kjenner jeg at Ildhestens energi er annerledes.

Der Slangen hvisker, beveger Hesten seg.
Der Slangen venter, går Hesten frem.
Der Slangen samler visdom, ber Hesten oss om å leve den fullt ut.

Det Ildhestens år ber meg – og kanskje også deg
er å holde mindre igjen, det er et kraftfull år, der mye skjer.

Å stole på kroppens ja.
Å følge det som gir liv, ikke bare det som er trygt.
Å tre frem uten å forklare det i stykker.

For meg viser dette seg tydelig gjennom dyrene. De kommer ikke lenger bare med budskap om det som er vondt eller vanskelig, men om det som vil leves. Om retning. Om sannhet. valg som er ærlige.

Ildhestens år tåler ikke utsettelse.
Det tåler heller ikke at vi bærer andres frykt eller ansvar.

Det inviterer til klarhet, bevegelse og tillit.

Min personlige vison inn i dette året er enkel, men krevende:

Jeg holder ikke igjen det som vil leve gjennom meg.

Kanskje har du din egen setning.
Kanskje kjenner du også at noe allerede er i bevegelse,

Når hesten løper foran tiden,
er det fordi sjelen allerede har sett veien. ��

Maleriet av hesten som reiser seg

Før jul ble jeg 60 år. Jeg var på en kunstutstilling og kjøpte en kunst verk av Steinar Caspari, der en sittende hest er på vei til å reise seg.
Den bærer kraft, styrke og en ny start. Bildet heter «Horsers kan be pink to»

Motivet er en hest som sitter – men er i ferd med å reise seg.

For meg rommer bildet alt det Ildhestens energi handler om.
Ikke eksplosiv kraft, men samlet kraft.
Ikke flukt, men beslutning.

Dette er øyeblikket før bevegelsen.
Når styrken allerede er til stede i kroppen,
og det eneste som gjenstår, er viljen til å reise seg.

Hesten i bildet bærer både ro og fremdrift.
Den har vært nede. Den har samlet seg.
Og nå – reiser den seg inn i noe nytt.

Slik opplever jeg også overgangen vi står i nå.
Ikke som et brudd, men som en oppreisning.
En ny start som kommer innenfra.

Bildet minner meg på at ekte kraft ikke haster.
Den vet når tiden er inne.

Og kanskje er det nettopp der vi er nå.

Det var umulig for meg å la være å kjøpe bildet.
Jeg ønsket meg det i gave fra venner og familie– men kroppen ventet ikke. Pulsen var som hos et barn. Jeg måtte bare ha det.

Jeg elsker bildet.

Den sittende heste som er på vei opp.
bærer smerte – og nettopp derfor også styrke.
Den vakre kroppen rommer både det som har vært tungt, og den nye kraften som samler seg før bevegelsen.

For meg handler dette ikke bare om en hest, men om et øyeblikk i livet.
Når man ikke reiser seg for å bevise noe,
men fordi tiden er inne.

Bildet speiler en ny start, ikke som flukt fra smerte,
men som en oppreisning gjennom den.

Kanskje er det dette Ildhestens energi minner oss om:
At kraft ikke alltid kommer i sprang,
men i det stille øyeblikket der vi kjenner
ja – nå.

Jeg bare visste at dette bildet må jeg ha, noen Kunstverk velger oss.
Dette gjorde dette kunstverk av Steinar Caspari .
Motivet av hesten som sitter – men er i ferd med å reise seg.
Den bærer smerte, verdighet og ny kraft – alt på én gang.

Jeg ble helt hekta med én gang. Det var ikke et valg, men en gjenkjennelse.
Akkurat slik Ildhestens energi kjennes nå:
samlet, levende og klar til ny bevegelse.

Men jeg visste ikke da, denne sammenhengen med Illhesten, den oppdaget jeg ikke før nå.

Varm hilsen
Anne-Maria ��

Når katten gjør hverdagen litt større enn seg selv.

Wed, 21 Jan 2026 19:05:30 GMT

Når katten tar tastaturet – og nesten blir klar for Bodø/Glimt

Noen katter sover mest.
Andre skriver blogginnlegg – uten å vite det.

I går tråkket katten min Duddi elegant (og målbevisst) over tastaturet og etterlot seg denne kryptiske meldingen:

m nelatmas va ipok tgal

Var det et kodet budskap? En hilsen? Eller bare en pote på feil sted til rett tid?

Jeg liker å tro det siste – med glimt i øyet.

Ingen autokorrektur. Ingen sensur.
Bare en katt, et tastatur – og full selvtillit.

Jeg vurderte et øyeblikk å slette det.
Men så slo det meg: Dette er typisk Duddi.

Hun gjør ting helhjertet. Enten det er å skrive uforståelige setninger, eller å leke ball som om hun trener til VM.

�� Duddi og ballspillet

Duddi er nemlig ikke bare tastatur-kunstner.
Hun er også ekstremt rask.

Favorittleken hennes er en liten ball på badegulvet. Der ligger hun flatt, blikket låst, og pang! – ballen sendes av gårde igjen. Det ligner mer bordtennis enn kattelek. Refleksene er imponerende, tempoet høyt, og konsentrasjonen total.

Raskt. Presist. Uanstrengt.

Hun kan ligge der lenge. Vente. Observere. Og så – eksplodere i lek.

Og det beste i at hun venter. Tålmodig. Klar.
Som en ekte mester.

⚽ Et lite øyeblikk av alvor (eller ikke)

Midt i dette slo det meg:

Kanskje Pus skulle ha spilt på Bodø/Glimt på tirsdag?

Hun har hurtigheten, hun har presisjonen,
og hun har definitivt kampviljen.

Det eneste som mangler er drakta.

(Video med Duddis indre bordtennismester ligger ute nå på animaenergi Facebook�� https://www.facebook.com/animaenergi )

�� Mer enn bare moro

Bak humoren ligger også noe vakkert:
Duddi er fullstendig til stede i øyeblikket. Hun leker ikke for å prestere, men fordi det er gøy. Hun hviler fordi kroppen sier ifra. Hun følger impulsen – ikke klokken.

Kanskje det er det hun egentlig skrev på tastaturet.

Eller kanskje hun bare mente:
«Hei. Ser du meg? Lek litt mer.»

Kronhjorten

Sat, 03 Jan 2026 16:55:26 GMT

Kronhjorten – verdighetens og den indre styrkens vokter

Kronhjorten beveger seg ikke med hast.
Den lytter før den trår frem.
Den bærer sin kraft uten behov for å bevise den.

I naturen er kronhjorten et symbol på verdighet, instinkt og indre autoritet. Den vet hvem den er – og den vet når det er tid for å stå, og når det er tid for å trekke seg tilbake. Kanskje er det nettopp derfor kronhjorten ofte viser seg i overgangstider, når noe gammelt slipper taket og noe nytt er i ferd med å ta form.

Den hvite kronhjorten bærer en særlig energi. Den er sjelden, nesten mytisk, og minner oss om det rene og sanne i oss selv. Ikke det feilfrie – men det ekte. Den delen av oss som vet, intuisjon, det som er før tankene.

Når kronhjorten kommer til oss – i drømmer, meditasjon eller indre bilder – inviterer den oss til å:

stå støtt i egen sannhet
bevege oss frem med ro, ikke frykt
stole på sansene og intuisjonen
bære vår styrke med mildhet

Kronhjorten lærer oss at kraft ikke alltid er lyd.
Noen ganger er den stillhet.
Tilstedeværelse.
Blikket som ser klart.

Inn i et nytt år kan kronhjortens energi minne oss på at vi ikke trenger å jage frem det nye. Det kommer når vi er klare til å møte det – med åpne sanser og et hjerte som lytter.

Å gå hjortens vei er å gå med naturens rytme.
Med respekt for egne grenser.
Med tillit til at veien viser seg steg for steg.

Kanskje er det nettopp dette vi trenger å ta med oss videre:
Å gå varsomt – men uten å tvile på retningen.

Lytt gjerne til Nyttårsmeditasjon - Den hvite kronhjorten – en guidet nyttårsmeditasjon inn i 2026

https://open.spotify.com/episode/4RSXfN064Jl528RVEeY41N

Når dyrenes tegn og energier møtes

Thu, 18 Dec 2025 10:07:32 GMT

Når dyrenes tegn og energier møtes

Når dyrenes tegn og energier møtes.

Jeg hadde nylig en dyresamtale med en katt som virkelig slet med helsa.
Hun hadde vært hos dyrlegen, men de fant ingen tydelig årsak til plagene hennes. Eier tok derfor kontakt med meg for en dyresamtale, i håp om å forstå hva som var feil med katten.

I samtalen kom det klart frem at katten opplevde smerter og ubehag på høyre side av hode – en infeksjon i øret som trakk ned mot hals og nese. Det var også et traume lagret i halsen hennes, så hun greide ikke spise. Eier hadde litt antibiotika igjen fra tidligere behandling og startet, opp igjen denne behandlingen. I tillegg fikk pus blomstermedisin.

Dagen etter denne samtalen skjer noe som setter meg dypt i ettertanke. Jeg finner min egen huskatt skadet. Hun har bitt i strupe, hals og øre. Områdene er betente, hun har sterk feber og er tydelig medtatt. Det blir et akuttbesøk hos dyrlegen denne fredagen, og jeg og min yngste sønn

haster av gårde. Hun blir behandlet, får smertelindring og antibiotika. Det viser seg heldigvis at spiserøret ikke er skadet.

Lørdag morgen når jeg kjører til apoteket for å hente medisinene hennes, ser jeg en påkjørt grevling ligge i veikanten. Jeg stopper, og ser at den er død. Når jeg ser nærmere, legger jeg merke til kjeven og tennene – og jeg forstår umiddelbart at bittene på min katt stemmer med disse tennene.

Det er en grevling hun har vært i kamp med.

I etterkant tar jeg en dyresamtale med grevlingen, han har et budskap.

Grevlingen kom med budskap om klarhet og kraft:
«Slutt å kompromisse. Kjemp for det du tror på.»

Grevlingen fremstår som modig og frykter ingen. Han står støtt i seg selv og viker ikke når noe er viktig. Samtidig bærer budskapet hans en dypere nyanse – en påminnelse om balanse. For i kampen for å stå opp for seg selv, finnes det også en fare, å tippe over i ego, grådighet eller det å ta mer enn man trenger, uten respekt for andre og deres liv.

Å kjempe for det man har kjært i sitt hjerte og i sitt liv, bør skje med ydmykhet og respekt. Med bevissthet om at det er bra for helheten. Og det er slik at hvis vi ikke kjemper tappert for det vi tror på og det som er sant for oss, kan det hende vi mister det – kanskje for alltid, og så mister vi også noe av oss selv.

Grevlingens visdom bærer og viser meg derfor disse kvalitetene:
ferdighet, tapperhet, ydmykhet og pågangsmot – i en nødvendig balanse.

Disse opplevelsene med kattene og grevlingen minner meg igjen om at energier arbeider på flere nivå samtidig. De beveger seg gjennom meg, gjennom eieren til katten som tok kontakt, gjennom begge kattene – og gjennom grevlingen.
Liv, død, balanse og læring er vevd sammen i et større bilde, selv når det gjør vondt å se.

Dyrene viser oss veien, ikke bare gjennom ord, men gjennom sine liv og handlinger.
Vår oppgave er å lytte – med åpent hjerte.

I tillegg til disse hendelsen ble jeg samme helg kritisert for mitt arbeide som dyretolk fra en jeg kjenner. Hun skrev og sa jeg er en typisk «just do it dame? Hun mente nok å hylle meg for mitt pågangsmot, iherdighet om å dele kunnskap, skrive bok, holde foredrag og legge ut innlegg på Facebook og Instagram som dyretolk. Men der var en undertone som såret og uroet meg.
Dette skjer samtidig med kattene og grevlingen og jeg velger å gå inn i disse energiene. Her er en timing. Ikke tilfeldighet – men en tydelig resonans.

Denne hendelsen hjalp meg på å se ennå tydeligere hvem jeg er, hva jeg jobber for og hva jeg vil. Hendelsen var med å bevege energi. Og når energi beveges, vil det alltid skje flere ting samtidig:

Noe i meg falt på plass, hendelsen var en projeksjon, ikke sannhet om meg.

Å bli kalt en «just do it-dame» i denne sammenhengen kjennes ikke som en nøytral observasjon, men som et forsøk på å:

· redusere kraften min

· bagatellisere motet mitt

· gjøre tydelighet til noe overfladisk eller truende
· et stikk som fikk meg til å tvile

Og her kommer grevlingens budskap sterkt tilbake. «Slutt å kompromisse. Kjemp for det du tror på.»

Jeg forsto at det handler ikke om å være hard eller aggressiv.
Det handler om indre ryggsøyle, stå stødig.

Det er også en klar parallell her:

Kattene: hals, strupe, øre – uttrykk, stemme, sannhet
Grevlingen: kamp, territorium, stå for sitt
Vennen: reagerer når jeg bruker stemmen min og tar plass

Alt peker mot samme tema:
�� Å være trygg, sann og beholde verdighet i en god balanse

Her er balansen grevlingen snakket om:

Noen mennesker tåler ikke at andre våger.
Ikke fordi det er feil –
men fordi det speiler det de selv ikke tør.

Hvorfor skjer dette samtidig?

For meg er svaret tydelig, selv om det også er vondt:
Energier arbeider på flere nivå samtidig.

De arbeider gjennom meg.
Gjennom eieren som kontaktet meg.
Gjennom begge kattene.
Og gjennom grevlingen.
Og igjennom denne vennen.

Noen ganger bærer én livets konsekvens, slik at en annen kan leve videre. Denne gangen overlevde begge kattene. Grevlingen gjorde det ikke. Det er en brutal, men også dypt naturlig del av livets balanse.

Dyrene er tett forbundet – ikke bare fysisk, men energetisk.
Når vi åpner for å lytte, beveger vi oss inn i et felt der grenser viskes ut, og der budskap, erfaringer og heling kan speiles på uventede måter.

Dette minner meg om hvorfor jeg gjør dette arbeidet.
Ikke for å forklare alt.
Men for å lytte.
For å ære, for å lære og bli ennå mere bevisst.
Og for å minnes at vi alle er vevd inn i det samme levende nettet.

Med ydmykhet og kjærlighet,
Dyretolk Anne-Maria
AnimaEnergi ��

Den lille oksens tale til menneskene

Thu, 27 Nov 2025 09:09:13 GMT

En førjulshilsen og påminnelse om å ivareta dyrene

Den lille oksens tale til menneskene

En førjulshilsen og påminnelse om å ivareta dyrene

Det var en morgen på en gård i Falkenberg.
Solen skinte, tunet lå stille, og jeg satte meg under en stor lønn for å lytte og kommunisere med henne – til naturen, til stillheten, til det som ville komme. I stedet, var det en liten svart og hvit okse kalv som kom løpende.
Han brøt seg ut fra flokken, løp over tunet med skremte øyne og ustø bein – rett mot meg. Det var som om han ropte:

«Ser du meg?»

Senere, da jeg sto inne i fjøset og så alle de trange båsene, de sultne øynene, de møkkete gulvene og de halvvoksne kroppene som så vidt hadde plass til å røre seg, forsto jeg:
Denne lille oksen hadde en beskjed. Ikke bare til meg – men til oss alle.

I denne førjulstiden vil jeg la ham få ordet.
La dette være den lille oksens tale til menneskene – en følsom, men tydelig påminnelse om hvordan vi behandler dyrene som lever for,

– og dør for – oss.

Den lille oksens tale til menneskene

Kjære menneske,

Ser du meg nå? Ikke bare kroppen min, men hjertet mitt?

Jeg er en liten okse. Egentlig skulle jeg vært stor, sterk og modig.
Jeg skulle ha løpt ute på jordet, kjent vinden i pelsen og jorden under klovene.
I stedet står jeg trangt, i mørke, sammen med mange andre – og venter på mat.

Venter på lys, venter på at noen skal se oss.

Jeg brøt meg ut fra fjøset, fordi jeg trengte hjelp.
Jeg klarte det nesten ikke, men noe i meg sa:
«Du må ut. Du må vise dem hvordan vi har det.»

Vi er ikke bare kjøtt på fire bein.
Vi er liv. Vi er følelser.
Vi er fellesskap, flokk, varme og vennskap.
Vi kjenner frykt, sult og smerte.
Vi kjenner ro når vi får være trygge.
Vi kjenner glede når vi får være ute.

Noen av dere sier at vi bare er her for å bli mat til mennesker.
Men jeg spør dere: Er det virkelig hele sannheten?

Er vi ikke også en del av skaperverket – på samme måte som dere?
Er ikke våre kropper også skapt for å leve, puste, bevege seg, leke, hvile – og ikke bare for å stå stille i trange rom og vente?

Når du lukker øynene for hvordan vi har det, skjer det også noe med hjertet ditt.
Det blir som en hvit væske som stivner og blir til betong.
Da er det vanskelig å kjenne, vanskelig å ta inn hvordan vi faktisk har det.

Men jeg snakker til deg nå fordi jeg vet at hjertet ditt kan mykne igjen.
Jeg vet at du kan velge annerledes.
Jeg vet at du kan si: «Nok er nok. Vi må finne en bedre måte.»

Vi ber ikke nødvendigvis om at alle slutter å spise kjøtt over natten.
Men vi ber om å bli sett.
Spør: Hvor kommer kjøttet fra?
Har dyrene hatt det godt? Har de fått lov til å være dyr?

Vi ber om mer enn bare mat og vann.
Vi ber om respekt og verdighet, selv om våre liv er kortere enn deres.

Vi vil ikke stå sultne og skitne i mørket.
Vi vil ikke leve våre liv uten å ha kjent gress under beina.
Vi vil ikke bare være et nummer i et system.

Vi vil være det vi ble skapt til å være: levende vesener, en del av jorden, en del av helheten.

En førjulshilsen og påminnelse om å ivareta dyrene

Så, kjære leser – nå som dere nærmer dere jul,
den tiden vi snakker så mye om kjærlighet, omtanke og gavmildhet:
Kan du la noe av den kjærligheten også gjelde dyrene?

Kanskje betyr det at du spiser litt mindre kjøtt.
Kanskje betyr det at du velger mat fra dyr som har hatt det bra i sitt liv.
Kanskje betyr det at du snakker høyt for oss som ikke har en stemme.

Og når dere bærer oss inn på bordet deres, bærer dere også ansvaret for hvordan vi levde før vi døde.

Våkn opp nå, før det er for sent.
Tiden er inne til å se, til å endre, og til å handle med mer kjærlighet.

Den lille oksen som løp ut på tunet den morgenen, løp fordi den håpet at noen ville høre, og valgte meg

nå bringer jeg dette budskapet ut.
Kanskje er det du som hører meg nå.

Kommunikasjon fra – Den lille oksen i Falkenberg- kan også høres på Følelsesrike podkast

https://open.spotify.com/episode/1m654xJj1YCPCg9DJc3rg9

Når en dyresjel kommer tilbake

Sat, 15 Nov 2025 08:16:59 GMT

To kropper, én sjel – om dyregjenfødelse

Det finnes bånd som føles sterkere enn tid og logikk. Noen dyr kommer inn i livet ditt, forandrer alt – og forsvinner igjen.

Du sørger, slipper taket så godt du kan, går videre. Og så, en dag, står du plutselig foran en ny hest, får en ny hund eller katt.

Og alt i deg sier:
«Det er deg.»

Ikke fordi kroppen er lik. Ikke fordi fargen stemmer, eller gangen, rasen eller alderen. Men fordi noe i blikket, i pusten,

i nærværet og følelsen er den samme.

Gjenkjennelsen som ikke kan forklares

Gjenkjennelsen begynner ofte med en følelse, et likt tegn fra dyret som minner om noe du har opplevd før. En bevegelse, et kjent øyeblikk eller like trekk fra ditt gamle dyr, det du har eid og elsket tidligere.

Hesten som humrer likt på kjent måte i utpusten.
Den samme spesielle følelsen når du legger hånden og klapper din følgesvenn på halsen.
Hvordan det nye dyret møter deg, som om dere har en gammel avtale på kjente væremåter sammen.

Kroppen din kjenner igjen tegnene før hodet gjør det, hjertet føles varmt, og du merker at du slapper av på en måte du nesten hadde glemt.

Sorgen etter den du mistet, forsvinner, alt kjennes rett og lettere, og det er som energien i ditt avdøde dyr får en ny form.

Du kjenner på uendelig kjærlighet – som om denne nye hesten åpner en dør i stedet for å være en mur eller noe som er nytt og litt fremmed.

Det er ikke «likt dyr». Det er lik sjel.

To ulike fysiske kropper, men én kjent kjerne

Når en sjel kommer tilbake i en ny kropp, er det ikke en direkte kopi. Det er ikke «den samme hesten, hunden eller katten» i reprise.

Det er mer som et ekko fra fortiden, en gjenkjennbar energi, lik energi – en gjenklang av noe du kjenner, har levd sammen med og opplevd før.

Det du opplevde sammen med din tidligere bestevenn.

Den nye dyret kan være mer følsom, kanskje ha litt annerledes reaksjonsmønster, men mye er veldig likt, og mye går igjen:

Måten hesten søker tillit hos deg.
Tryggheten som oppstår mellom dere, nesten uten forklaring.
Den lille, rare vanen som får deg til å stoppe opp og tenke: «Det der har jeg sett før…»

Noen ganger legger andre merke til disse likhetene også. De kan kommentere at det er «så rart hvor lik du er med denne hesten som med den du hadde før». Kanskje blander de til og med bilder – uten å vite det. De ser likheten uten historien, fordi denne nye hesten,

hunden eller katten faktisk har lignende energier.

Innbildning – eller gjenforening?

Det er lett å tenke:
«Jeg innbiller meg dette. Jeg savner jo det gamle dyret mitt så veldig. Jeg vil så gjerne tro at det er en gjenfødelse, en ny av den jeg elsket.»

Og kanskje er det delvis rett. Savn skaper åpninger, og kanskje er det nettopp derfor vi også kan se klart når en gammel sjel står foran oss i en ny form. For hva om det ikke handler om å ha rett eller galt?

Hva om det handler om gjenfødelse, parallelle liv, synkroniteter, energier, manifestasjoner og sjeler som kommer fra like steder?

Den samme sjelen som utvider seg, beveger seg og erfarer seg selv? Der den trengs, der den er med og skaper harmoni, der den selv utvikler seg?

Kanskje vi skaper den gjenfødelsen selv, fordi vi ønsker det så sterkt, slik at det er trøsten i å kjenne igjen noen vi har elsket.

Troen og visualiseringen som blir de små tegnene som gjør at hjertet tør å åpne seg igjen for ny kjærlighet.
Aksept og respekt for at båndet mellom menneske og dyret kan strekke seg lenger enn ett liv.

For meg er ikke dette en teori jeg må bevise. Det er en erfaring. Noe jeg har opplevd selv, og en viten i brystet som gir svar i form av resonans.

Ansvar i gjenkjennelsen

Hvis en dyresjel faktisk kommer tilbake til deg, bærer du også et ansvar. Ikke for å gjøre alt likt som før – men for å møte denne nygamle sjelen med det du har lært:

Mer tålmodighet enn forrige gang.
Mer mildhet med deg selv – og med dyret.
Mer lytting, mindre styring.

Det er som å få en ny sjanse til å elske dypere, lytte bedre, være mer til stede. Sjelen er kjent, men reisen er ny, en ny mulighet til å forbedre og skape enda bedre balanse i ditt og dyrets liv, som vil vende tilbake til din sjel og dyrets sjel.

Derfor ønsker jeg å belyse dette

Jeg skriver om dette fordi jeg vet at flere har kjent det samme, men kanskje ikke våger å si det høyt. Ofte spør mine kunder i dyresamtaler,

når de har mistet et dyr og sorgen er størst:

Vil jeg møte dyret igjen?

Følelsen av at den hesten har kommet tilbake – i en annen kropp, på et annet tidspunkt, men med samme kjerne, har jeg selv opplevd.

Denne opplevelsen er unik, og dyr reinkarnerer raskere enn mennesker, derfor har du muligheten i dette livet du lever nå til kanskje å møte den samme dyresjelen opptil flere ganger, spesielt om du på et dypere nivå trenger det.

Noen vil nikke gjenkjennende. Andre vil riste på hodet. Begge deler er greit.

Det viktigste for meg er å åpne for muligheten:

At kjærlighet ikke nødvendigvis stopper ved døden.
At båndet mellom menneske og dyr kan være så sterkt at sjeler finner hverandre igjen.
Og at når du en dag står der, med hånden på en ny hals og tårene i øyekroken, og alt i deg hvisker «Det er deg – du har kommet tilbake i ny fysisk form, og her er du hos meg igjen»,

så er det lov å tro på det. ��

I takknemlighet og kjærlighet for denne åpenbaringen, og opplevelsen av evig liv som også viser seg hos dyrene.

Livets store vev og det lille rede

Tue, 21 Oct 2025 13:30:36 GMT

Livets store vev og det lille rede

I dag fant jeg et lite fuglerede på bakken. Så skjørt, men så perfekt — et lite under av naturens intelligens.

Bygget av mose, strå, dun og hestehår, vevd sammen med en kjærlighet så stille at den nesten ikke kan beskrives.

Jeg ble stående lenge og se på det. Hvordan en liten fugl har samlet alt dette, funnet akkurat de rette materialene, og formet et hjem

– et sted for livets begynnelse.

Et lite rede, men et stort symbol: på omsorg, instinkt, tålmodighet og tillit til naturens rytme.
Alt henger sammen.
Alt har mening.

Etterklang – naturens skapende visdom
I alt som lever finnes en skapende intelligens, et stille samarbeid mellom dyr, mennesker og natur.

Den lille fuglen som bygger sitt rede følger den samme urgamle visdom som også bor i oss

— den som vet hvordan man skaper trygghet, næring og liv.

Når vi stopper opp og ser, gjenkjenner vi oss selv i naturens små undere.

Vi blir minnet om at vi også er vevere av liv, at våre hender, tanker og handlinger er tråder i det store nettet av skapelse.

Dyrene viser oss veien tilbake til denne visdommen — den som ikke trenger ord, bare nærvær.

Det lille fuglerede på bakken – var en påminnelse om hvordan alt henger sammen.
Om tillit, om skapelse, om kjærlighet i handling.

Der, mellom strå, dun og mose, finner vi spor av livets store vev –
den usynlige forbindelsen mellom dyr, mennesker og alt som lever.

Amy kommer med dypere informasjon

Sun, 05 Oct 2025 09:39:52 GMT

Amy taler i vinden - nedlastning av stormen

Amy taler i vinden

Jeg er ikke sinne.
Jeg er tempoet som avslører sannhet.
Jeg blåser gjennom det som er løst,
så det sanne kan stå.

Jeg løfter støv av gamle historier,
ikke for å plage deg,
men for at du kan se
hva som skal vaskes ut.

Vinden peker på slark i strukturer –
avtaler, grenser, vaner.
Der det knirker,
trengs ærlighet.

Regnet bærer følelser som har stått stille.
La dem renne.
Ikke fiks – la dem få bevegelse.

Trykkfallet minner kroppen om å lande.
Søvn, mat og varme
er hellig praksis.
Det enkle er din forankring.

I hjertet ditt brenner en myk, urokkelig glød.
Når du hviler der,
faller også omgivelsene til ro.

Forsiktigheten i stemmen slipper taket.
Si det du vet –
sakte, sant,
uten forklaring.

Ryggraden vender deg mot jorden.
Du bærer ikke været,
du bærer din egen linje.
Reist, men fleksibel.

For du er ikke her
for å holde igjen vinden.
Du er her
for å holde rom for sannhet.

Når du står i hjertet,
stilner stormen i deg –
og alt rundt
finner sitt nye mønster.

4 oktober. 2025, Anne-Maria

Piggsvinets budskap – å verne om deg selv

Fri, 26 Sep 2025 12:36:58 GMT

Piggsvinets budskap – å verne om deg selv

“Det er lov å trekke piggene inn og hvile i deg selv. ” ��

Når vi møter et piggsvin på vår livsvei, kan det virke som et stille og litt sky vesen. Men bak de små øynene og de spisse piggene ligger en stor visdom. Piggsvinet minner oss om at vi ikke alltid trenger å være åpne for alt og alle på én gang.

I en tid hvor mange føler seg tappet av inntrykk, forventninger og krav, kommer piggsvinet med en vennlig påminnelse: du har lov til å beskytte deg selv. Det er ikke egoisme å trekke deg litt tilbake. Det er selvomsorg. Når piggene reises eller kroppen rulles sammen, er det ikke for å stenge verden ute for alltid, men for å bevare trygghet og balanse til du er klar til å åpne deg igjen.

Piggsvinets energi sier: “Når du kjenner deg tappet, er det et tegn på at grensene dine trenger styrke.” Den lærer oss at det er helt naturlig å si nei, å ta en pause, å søke hvile og jording. Jo mer vi hedrer disse grensene, desto mer kan vi møte verden igjen med klarhet og kraft.

Budskapet fra piggsvinet

Du trenger ikke alltid være åpen – det er lov å trekke deg tilbake.
Grensene dine er hellige og viktige.
Hvile og jording styrker deg i møte med livet.
Beskyttelse er ikke svakhet – det er styrke.

En liten øvelse til deg

Neste gang du kjenner deg tappet:

Sett deg ned, lukk øynene og forestill deg at du er et lite piggsvin.
Se for deg at du trekker piggene inn og ruller deg trygt sammen i ditt indre rom.
Pust dypt og kjenn hvordan kroppen din lander i jording og trygghet.
Når du er klar, se for deg at du langsomt åpner deg igjen – men bare så mye som føles riktig.

Insektenes stille språk

Fri, 29 Aug 2025 07:44:07 GMT

Insektenes stille språk

Selv de minste blant oss bærer på en verden av visdom.

Insekter – naturens små arkitekter, pollinatorer og ryddearbeidere – lever i et samspill vi ofte overser. Men når vi lytter med hjertet, kan vi også nå dem.

Telepatisk kommunikasjon med insekter er som å fange opp et finstemt ekko av livets urrytme. De taler i bilder, følelser og energistrømmer, og deler historier om blomsterenger, værskift, sykdom, muligheter og jordens pust.

Deres budskap er ofte enkelt, men dypt: om balanse, samarbeid og respekt for alle livsformer – uansett størrelse.

Å åpne for kontakt med insektene er å bli minnet om at ingen stemme i naturen er for liten til å bli hørt. Og at alt liv er like viktig

Har du selv opplevd et stille møte med et insekt? Kanskje var det et budskap der – hvis du lytter etter med hjertet.

“Neste gang du ser en bie, stans et øyeblikk og spør inni deg: Hva kan du lære meg i dag?”

“Å åpne for kontakt med insektene er å bli minnet om at ingen stemme i naturen er for liten til å bli hørt.”

Da jeg som dyretolk ikke fikk med mine egne katter til dyrlegen

Tue, 19 Aug 2025 20:14:44 GMT

Da jeg som dyretolk ikke fikk med mine egne katter til dyrlegen

Når dyretolken ikke får med kattene til dyrlegen

Jeg hadde planlagt en helt enkel tur til dyrlegen. Kattene mine, Peppis og Duddi, trengte markkur, og jeg hadde booket time.

Som erfaren dyretolk tenkte jeg at dette kom til å gå helt fint – jeg vet jo hvordan man kommuniserer med dyr, beroliger dem og legger til rette.

Vel... sånn gikk det ikke.

Planen var enkel: Peppis (hankatten) skulle sitte i buret, og Duddi (hunkatten) skulle være i sele – siden de ikke er vant til å være sammen i ett bur.

Da min eldste sønn dro på jobb om morgenen, sa han:
– Mamma, du bør stenge katteluka, ellers stikker de av.
– Nei da, svarte jeg selvsikkert. Jeg er jo dyretolk. Dette går bra!

Likevel gjorde jeg som han sa. Det var kanskje like greit...

Men allerede da buret kom frem, skjønte Peppis hva som var på gang. Kroppen stivnet, øynene ble store – og plutselig var han på vei mot luka.

Han klorte som en gal og jamret høyt. Duddi ble også stresset og slang seg med – de byttet på å klore på luka og sendte meg dype blikk:
"Mamma, hva skjer? Hjelp oss – noe er galt med luka!"

Jeg forsøkte rolig å forklare at alt var i orden:
– Pus da, det er bare en liten tur til dyrlegen... dere lager jo kaos nå!

Men så løftet jeg Peppis opp – og det var som å forsøke å putte en tiger i bur. Tre ganger kastet han seg rundt og brøt seg ut. Full panikk. Duddi, som knapt har brukt sele, krøp langs gulvet som en halvdød kommodehund og jamret som om livet var over.

Og der sto jeg – midt i stua med to forferdede katter som så ut som de hadde overlevd et jordskjelv – og tenkte:

"For en dyretolk jeg er… klarer ikke engang å få med mine egne katter til dyrlegen."

Men så slo det meg.

Innerst inne syntes jeg faktisk at det hele var unødvendig. Å dra til dyrlegen bare for markkur føltes som et stort stress for dem – og akkurat den følelsen hadde de plukket opp. Høyt og tydelig.

Jeg kjente irritasjonen stige i meg – ikke bare mot situasjonen, men også mot politikerne som har bestemt at markkur ikke skal gis uten veterinærsjekk. Jeg hadde allerede ringt to veterinærer, og begge sa:
– Nei, vi må se katten først.

Det hele begynte å føles mer som en forretningsmodell enn omsorg for dyr.

En viktig påminnelse

Dyr leser oss – ikke bare ordene vi sier, men energien vi bærer. De merker når vi ikke er 100 % overbevist om det vi gjør.

Og den dagen lærte jeg (igjen) at telepatisk kommunikasjon handler om mer enn tanker og bilder – det handler om å være avklart i hjertet.

Så Peppis og Duddi slapp turen. Jeg slapp stresset. Og kanskje viktigst av alt: jeg ble minnet på å alltid spørre meg selv – er dette virkelig nødvendig, eller følger jeg bare en regel?

Til slutt ringte jeg en veterinær jeg kjenner fra hestemiljøet og forklarte situasjonen.
Han lo og sa:
– Kattene dine er både inne- og utekatter, ikke sant? De trenger ikke komme inn til dyrlegen. Jeg sender deg resept.

Og slik fikk de sin markkur hjemme – akkurat som jeg har gjort i alle år. Uten dramatikk. Uten burepanikk.

Lærdommen?

Dyrene kjenner sannheten i hjertet vårt. Og når vi ikke er i tråd med det vi gjør, vil de vise oss det. Det er vår jobb – som eiere og omsorgspersoner

– å stille spørsmålet:

Er dette til det beste for mitt dyr?
Eller handler det om å følge regler som ikke alltid tjener dem?

Peppis og Duddi minnet meg noe den dagen:
Å være dyretolk handler først og fremst om å lytte. Ikke bare til dyrene – men også til sannheten i oss selv.

– Anne-Maria
Dyretolk og energiarbeider

Telepatisk kanalisering med dyr – et møte mellom sjeler.

Mon, 04 Aug 2025 07:40:40 GMT

Telepatisk kanalisering med dyr – et møte mellom sjeler.

Kjæledyret ditt er mer enn en følgesvenn. Det er en levende bro mellom deg og dypere lag av din egen bevissthet.

Gjennom telepatisk kanalisering åpner jeg en samtale med dyret ditt – en samtale som går bakenfor ord, og som gir rom for at alt levende kan uttrykke sin visdom, sine behov og sitt oppdrag.

Det er en evne jeg har utviklet i samspill med mitt høyere selv, dyrene og kosmiske veiledere og utdannelse som dyretolk.

Min visjon:
Min visjon er enkel og samtidig uendelig stor: å gjenopplive menneskets iboende evne til å kommunisere telepatisk med alt som er – dyr, planter, natur. For vi har aldri vært adskilt. Vi har bare glemt. Jeg hjelper deg å huske.

�� Hva jeg tilbyr

Gjennom mitt arbeid får både dyr og mennesker hjelp til:

Å uttrykke det som er skjult, glemt eller undertrykt
Å løfte bevisstheten og forstå det dypere speilet dyret viser
Å få innsikt i dyrets helse, behov og sjelens budskap
Å oppdage hvordan dyret bærer en nøkkel til din egen indre utvikling
Å hjelpe til med dyresamtale når et dyr har forsvunnet

Mange tar kontakt når et kjæledyr er savnet. Da kan en samtale gi retning, håp og mange ganger at dyret vender hjem.
Faktisk kom en katt nylig hjem etter å ha vært borte i fem dager – samtalen med eieren åpnet for informasjon som bidro til gjenforeningen. Slike øyeblikk minner meg om hvor sterke energiene er mellom mennesker og dyr, selv når vi ikke kan se dem.

Noen ganger kommer det konkrete svar i dyresamtalene. Andre ganger en dyp resonans på følelsesplan, som beveger både meg som dyretolk og eier. Men alltid åpnes noe nytt og her er mange gaver på veien.

Her finnes mange gaver – en vei til helhet

Dette er ikke bare dyrekommunikasjon. Det er heling, en balansering

Mennesker og dyr er del av samme bevissthetsvev. Når vi lytter dypere, aktiveres forbindelser som har ligget i dvale. Da husker vi igjen samtalen mellom alt levende og energier i ubalanse kan igjen bli i balanse.

Det er her den virkelige magien skjer.

Vil du vite enda mer eller kanskje prøve en dyresamtale med dyret ditt?

Vil du lære mer ved å prøve en dyresamtale?
Gå inn på bestill, se priser for å bestille en time.

https://www.animaenergi.no/priser

Den lille fisken som nappet i min sjel

Tue, 22 Jul 2025 09:27:35 GMT

Solen, solskinn og Sol-abbor

Den lille fisken som nappet i min sjel

Jeg var ved et lite tjern.
Vannet lå nesten stille, som om det lyttet til seg selv.
Solen danset på overflaten i blinkende mønstre – rytmiske, nærmest kodede.

Vi badet. Og så, plutselig – en liten fisk svømte helt nær meg.
Den holdt seg på samme sted, i sin egen ro. Og så nappet den meg – i leggen.
Ikke et bitt. Ikke aggresjon. Men et dytt. Et møte.

Jeg skvatt og lo litt, overasket:
– Det var en fisk som nappet meg i leggen!
To-tre ganger kom den mot meg igjen.
Mannen min sa:
– Det hender fisker gjør sånn.
Men dette... dette var annerledes.
Fisken svømte rett i kroppen min, og ble værende i solskinnet.
– Se, sa jeg. Der er den ennå. Det er som om den soler seg i vannet.

Jeg så på ham.
– Du vet hva dette betyr?
– Ja, sa han og lo. Det blir vel en dyresamtale med fisken.

Og så lyttet jeg.

Øyet dens glinset i lyset, nesten som et tredje øye – eller som en sol.
Kanskje det var en solabbor, foreslo han.
En fremmed art. Ikke ønsket her.
En slags akvariefisk som har blitt satt ut og forstyrret balansen.

Men akkurat denne fisken... hadde skapt balanse i meg.

Jeg hadde hatt en lang dag.
Jobbet i hagen.
Meldinger om arveoppgjør fra min avdøde fars hus i Ungarn hadde tynget meg.
Jeg var sliten, ute av meg selv.
Og så kom dette møte.

�� Et budskap fra dypt vann

Senere, da jeg satt med beina i vannet, kom det en følelse – så sterk, så stille – at jeg visste den ikke bare var min:

“Gjensidig kjærlighet forvandler.
Ikke gjennom kamp, men gjennom nærvær.
Ikke gjennom kontroll, men gjennom lyttende kontakt.
Jeg er ikke her for å ta – jeg er her for å minne deg på noe du har glemt.”

Og jeg kjente meg sett.
Ikke som menneske til dyr – men som liv til liv.

�� En fisk som vokter minnet

Det er lett å tro at mening finnes i det store: i fjell, stormer, reiser.
Men denne lille fisken holdt plass for meg.
Som om den visste at noe i meg trengte å våkne akkurat her.
Kanskje det handler om kjærlighet til det fremmede.
Eller alt i oss som aldri har fått plass før.

En invitasjon til deg

Jeg skriver ikke dette for å diskutere arter.
Jeg skriver det fordi et vesen så meg.
Og jeg valgte å se tilbake.

Og i det blikket – uten ord – oppstod noe hellig.
Kanskje det er i møtet med det minste at vi husker det største.

Så jeg spør deg:
Hva har nappet i deg i det siste?
Hva har kommet nær – ikke for å skade, men for å vekke deg?

Med solen i brystet, og fiskens visking i hjertet,
Dyretolk Anne-Maria

🐾 Når det ikke er plass til stillheten – og en hund finner veien dit

Fri, 04 Jul 2025 08:53:42 GMT

�� Når det ikke er plass til stillheten – og en hund finner veien dit

En fortelling om dypt nærvær og lengselen etter ro

Denne uken satt jeg i en telepatisk dyresamtale med en kvinne fra Frankrike. Vi snakket om innholdet i samtalen med hunden hennes.
Vi var i det fine feltet som oppstår når kommunikasjonen skjer med hele hjertet – i en energetisk flyt, på avstand, men likevel nært og lærerikt.

Jeg satt ute på verandaen hjemme, omgitt av hagens vakre blomstring. Plutselig kjente jeg et annet nærvær. Et fysisk nærvær. En liten hund hadde kommet stille inn i hagen og nærmet seg plassen der jeg satt.

Jeg kjente henne ikke, men det var tydelig at hun ikke kom tilfeldig. Det var noe med væremåten – en mild besluttsomhet. Hun kom ikke for å bli sett. Hun kom for å være. Det var som om hun kjente meg, og hun var på vei inn i huset.

Det viste seg at hun tilhørte gården ovenfor – et Inn på tunet-sted med mange dyr bor. Nå er det sommerleir der, fullt av barn, latter og støy.
Jeg reiste meg og sa til henne:

– Du, vi må finne eieren din… Jeg har to katter her, du kan ikke bare gå inn, vet du.
Jeg knipset lett med fingerne, slik jeg pleier med kattene, og hun så ut til å forstå.

Den franske damen på telefonen lo og sa, jeg hadde henne fortsatt på tråden.
– Du må spørre henne, Anne-Maria! Hvem er eieren hennes? Du er jo dyretolk!

Vi lo begge. Jeg svarte:
– Det skal jeg gjøre, jeg får ringe deg igjen, jeg må hjelpe denne hunden nå.

Hunden fulgte meg rolig ut på veien.
– Hvor kommer du fra da? Hvem er du?

Hun begynte å gå, rolig og målrettet, opp grusveien mot gården. Som om hun visste at det var trygt å vise meg veien hjem. Hun gikk med senket hode, litt skamfull – som om hun visste at hun egentlig ikke burde ha dratt.

Jeg ringte gården.
– Hei, savner dere en hund?

– Er hun hos deg!? Åh, vi har sommerleir her, fullt kaos. Jeg kommer med én gang.

Et mellomrom hun kunne puste i
Kvinnen kom etter noen minutter, og da hun åpnet bildøren og plystret, hoppet hunden rett inn. Den lille hunden satt trygt i passasjersetet. Kvinnen smilte varmt, men bak smilet var det lett å kjenne trettheten.

– Hun har løpetid, skjønner du. Hun må ha stukket av mens jeg luftet i sted.

– Hun sier det ikke er plass til henne nå, svarte jeg.

Kvinnen så på meg og lo – med et sukk:
– Skjønner godt at hun flykter… Skulle ønske jeg kunne det selv. Men jeg vet ikke hvor jeg skulle gått.

– Du får komme hit til hagen min en dag, og få en kaffe, sa jeg.

En dypere stillhet
Etter at de kjørte, ble jeg sittende igjen – berørt. Denne hunden hadde ikke rømt. Hun hadde søkt noe. Hun hadde lyttet til en indre impuls – og kommet hit, til et sted med rom. Ikke fysisk plass, men energetisk. Et mellomrom i verden. I min hage, skal sies at det nå i full blomst er som en oase.

Når det ikke er plass til oss selv
Kvinnens ord rommet noe mange kjenner:
“Jeg skulle ønske jeg kunne flykte et sted… men jeg vet ikke hvor.”

Ferien nærmer seg, men mange er allerede slitne. Vi er mette av impulser, krav og tempo. Og under alt – et stille rop:
"Finn et sted hvor jeg bare kan få være. Uten å prestere. Bare være."

Dyrene viser vei
Dyrene vet når energien blir for mye. De er selvstendige sjeler og velger ikke alltid uro – ofte velger de stillhet.
De går dit det er ro. De trenger ikke forklare seg. Denne hunden søkte ikke oppmerksomhet. Hun søkte balanse. Og hun visste hvor den fantes.

En invitasjon til deg
Kanskje kom hun også for å minne oss om noe: Stillhet er ikke luksus. Det er livsnødvendig.

Vi kan spørre:
�� Hvor i meg selv er det ikke plass?
�� Hvem i meg har lyst til å gå stille ned en grusvei – bare for å finne ro?
�� Kan jeg gi meg selv den tillatelsen?

Et spørsmål å ta med inn i sommeren:
Hvis en hund – med hele sitt kloke, følsomme vesen – søkte deg nå,
ville det vært plass i din hage?

“Når vi forlater vårt indre hjem, kommer dyrene og minner oss på veien tilbake. Ikke med ord – men med valg. Et skritt i riktig retning, uten hast. Bare vilje til ro.”

Denne hunden, i sin stille og kjærlige tilstedeværelse, kom som en budbringer. Ikke med ord, men med tilstand. Med en påminnelse:
�� Om overbelastning
�� Om savn etter rom
�� Og om stillheten vi alle trenger

Avslutning:
I møte med denne lille hunden fikk jeg en gave:
En påminnelse om at i en verden som snurrer fort, kan stillhet være det modigste valget vi tar.
Og noen ganger er det et dyr som minner oss på det.

Med kjærlighet og takknemlighet – fra stillheten,
Dyretolk Anne-Maria ��

En magisk stund i regnet — tillit mellom hest og menneske

Fri, 13 Jun 2025 12:48:28 GMT

New Paragraph

En magisk stund i regnet — tillit mellom hest og menneske

"Noen øyeblikk med dyr setter spor dypere enn vi kan forstå i øyeblikket. Sist uke opplevde jeg noe slikt med hesten jeg rir.
Vi ble overrasket av regnet, og det som først kjentes som en utfordring, åpnet seg til en magisk stund — der jeg fikk oppleve hvordan dyrens naturlige visdom kan lede oss, når vi slipper behovet for å styre.

Jeg deler denne opplevelsen her, i håp om at det kanskje kan inspirere deg som leser til å lytte enda dypere til dine egne dyr, og til naturens rytme." Vi ble overasket av regnet når vi var på ridebanen. Det ble så mye regn at jeg måtte stoppe helt opp, det regnet sidelengs, neste hagel og blåste mye. Hesten snudde seg etter regnet, jeg prøvde å styre henne, men hun vred seg og det var som om hun ville ordne opp selv.
Da forsto jeg at dette var naturlig for henne, og at hun gjorde dette for å finne ly i dette uværet. Mens vi sto slik så jeg at de to hoppere på beite faktisk handlet helt likt. De vred og snudde på kroppene sine, synkront med hoppa jeg satt på.

Dette ble helt magisk. Jeg satt slik helt stille i denne hendelsen på hestens rygg i 10 minutter, mens det regnet, nesten haglet, blåste og bøttet ned. Hun flyttet seg til side, litt frem, tilbake, til høyre, til venstre etter behov, og jeg satt bare stille og fulgte med hennes bevegelser i observasjon. Mens jeg satt slik tenkte jeg at her er mere informasjon i det som foregår. Alt virket som det de gjorde synkronisert med regnet og at det var helt naturlig for hestene.

-Jeg tenkte for en vakker og dyp opplevelse!
Jeg kjente at dette var et møte mellom natur, dyr og min sjelsforståelse.
Hvilken opplevelse og glede, for dette var ren dyrevisdom i praksis.

Siden jeg er dyretolk, koblet jeg meg på og fikk denne informasjon.

Først — hva skjedde energetisk:

Da uværet kom, åpnet det et "primært naturfelt" - et felt der instinkt og naturbevissthet aktiveres. Hesten gikk da over i hestens urfelt en tilstand hvor kroppen og sansene leser vær, landskap, trygghet.
Derfor ville hun ta kontroll selv — ikke fordi hun "ikke ville lystre", men fordi hennes dype naturvisdom aktiverte overlevelsesinstinktet i harmoni med naturen. Siden jeg og lot henne gjøre dette, kom vi i resonans.
Jeg slapp kontroll, hesten åpnet meg inn i sin naturstrøm. Og slik ble jeg en del av hennes naturlige felt. Når de andre hoppene gjorde det samme, åpnet de et koherent naturfelt: dvs. At flere dyr synkroniserer sin reaksjon. Slik ble jeg bevitnet til naturens intelligens i sanntid og fordi jeg ikke blandet inn mine menneskelig kontrollbehov fikk jeg sitte og oppleve det feltet.

"Dette var et møte mellom menneskesjel og dyresjel i naturens bevissthet.
Jeg trådte ut av "ride"-rollen, og inn i felles oppmerksomt nærvær.
Derfor ble det magisk — for jeg innså og kjente den egentlige intelligensen i dyret, som alltid er der under våre forventninger." Det er det som kalles ur forståelse av dyr–natur–elementene i samspill.

I de 10 minuttene dette varte følte jeg en ro, og at jeg var forbundet til naturen.
Øyeblikket føltes som uten tid. Det var som å bli vevd inn i naturens rytme felt.

Hesten viste meg at kontroll kan slippes når naturens visdom trer frem.
Hun bar meg i trygghet gjennom et felt der jeg ble elev av naturen, ikke fører."

Jeg forsto at når man åpner for dyrs naturlige visdom på denne måten, vil du kunne kommunisere og samarbeide på et høyere nivå - også med dyr i frie situasjoner."

Dyrs naturlige intelligens vet hvordan å møte elementene, jeg ble invitert inn i dette feltet. Og på den måten fikk åpnet en dypere forståelse for å lytte til dyrs naturlige intelligens.

Beskjed fra hesten til meg:

"Jeg ville vise deg hvem jeg er under alt vi har lært sammen.
Når regnet kom, var det som et kall fra jorden og himmelen — det er slik vi dyr kjenner verden.
Da du lot meg finne min vei, kjente jeg at du så meg som den jeg er.
Det gjør meg tryggere, gladere, mer åpen for deg.
Neste gang vi rir, bær dette i hjertet — vi er sammen, ikke over eller under hverandre."

Hvordan bruke dette som praksis i med dyret ditt

Når du er med dyr — i ro, i arbeid, i samtale — lytt først til deres kropp og rytme før du bruker din vilje.
Observer hvordan de tilpasser seg naturen — lær av det, bruk det som en vei inn til deres indre rom.
Still deg selv spørsmål: Hva lærer de meg nå, som jeg ikke ser med tankene mine?

Dette åpner en to-veis vei mellom deg og dyret — en høyere form for dyrekommunikasjon som går utover ord og bilder.

Under denne hendelsen satt helt stille og bare pustet lett, tenkte at jeg tåler dette regnet som hun gjør. Jeg ble kliss våt, men det gjorde ikke noe.

"Livets sirkel: Når kjøtt blir en del av det hellige måltidet"

Wed, 21 May 2025 17:41:47 GMT

"Livets sirkel: Når kjøtt blir en del av det hellige måltidet"

Mange dyr går inn i liv her på jorden med viten om at de skal gi sitt liv i tjeneste – som mat, som arbeid, som følgesvenner, som helere.

De kommer inn i inkarnasjon med en aksept for sin rolle, men også med en forventning: at vi mennesker skal vokse av det de gir oss.

De spør oss ikke om å stanse livssyklusen, men om å gi mening til den.

I naturen er alt forbundet. Liv nærer liv. Det finnes ingen avfall, bare overganger – fra plante til dyr, fra dyr til menneske, fra død til ny begynnelse.

Dette er livets sirkel, og vi mennesker er en del av den, enten vi vil eller ikke.

Å spise kjøtt er for mange et naturlig valg. Men i vår moderne verden er vi ofte koblet fra selve opphavet – fra jorda, dyret og livets virkelige kostnad.

Som dyretolk og energiarbeider har jeg lært at dyr forstår livets sirkel på et dypere nivå. De kjemper ikke imot sin skjebne – de bærer den med verdighet.

Jeg mener derfor at det ikke er feil å spise kjøtt, men det er vår bevissthet rundt måltidet som avgjør om det er riktig.

Når du velger kjøtt – velg da fra dyr som har levd gode liv, som har blitt behandlet med kjærlighet og respekt.

Lag et måltid med takknemlighet og nærvær, og takk dyrets sjel for gaven det har gitt deg.

I naturens matkjede er det balanse: rovdyr spiser byttedyr, urter og planter nærer insekter, og dyr gir liv videre gjennom sin kropp. Dette er ikke grådighet. Det er livets rytme. Men det finnes også dem som kjenner en annen rytme i sitt hjerte. Vegetarianeren eller veganeren velger bevisst å stå utenfor denne delen av sirkelen, og lar sitt valg være et uttrykk for ikke-vold, omsorg, eller en åndelig vei. Dette valget er like hellig, og må aldri nedvurderes. Å velge bort kjøtt av respekt og kjærlighet er en sterk handling – og en annen vei inn i samme sirkel av respekt for livet.

Å spise med hjertet – å velge å spise kjøtt?

Som dyretolk og energiarbeider får jeg ofte spørsmål om hva jeg «mener» om å spise kjøtt. Det er et dypt og følsomt tema – et spørsmål som handler om livets syklus, om balanse, respekt og kjærlighet. Å spise kjøtt er ikke galt i seg selv. Naturen er ikke brutal – den er balansert. Dyr spiser andre dyr, rovdyr jakter med instinkt og presisjon. Alt skjer i en større, naturlig sirkel – en evig dans av liv og død, av næring og forvandling.

Mennesker i urfolk og eldgamle stammer har lenge visst dette: at dypere kommunikasjon mellom dyr og mennesker er mulig. Jeg har selv erfart dette gjennom mitt arbeid. Det fortelles om jegere som i drøm eller stillhet får «beskjed» om hvilket dyr som er villig til å bli jaktet på. En tillit og samklang mellom art og art. Ikke utnyttelse – men samarbeid. Ikke grådighet – men en balansert gave.

I slike samfunn jaktes det med ærbødighet. Dyret takkes. Kroppen brukes med respekt. Ånden æres. Og det er akkurat dette vi må huske – også i vår moderne verden, hvor kjøtt ofte kommer i plast uten historie.

Når du spiser kjøtt, spør deg selv:

Hvem var dette dyret?

Hvordan levde det?

Ble det behandlet med omsorg?

Når du kjenner takknemlighet, når du takker dyrets sjel og spiser med tilstedeværelse, skjer noe dypt. Du gjenoppretter forbindelsen.

Mitt råd er enkelt : Velg med hjertet. Velg dyr som har levd godt, som har blitt behandlet med kjærlighet.

Lag måltidet til en liten seremoni. Tenn et lys. Takk dyret for at det har gitt seg selv i gave.
Takknemlighet forvandler mat til visdom. Det gjør deg hel.

Dyrene sier: «Vi gir uten å kreve. Vi bærer uten å klage. Vi ofrer våre liv for deres vekst. Vi er deres voktere, helere og lærere.»

Vi er ikke hevet over dyrene. Vi er del av samme sirkel. Dyrene lever ikke for oss, men med oss. Og i det øyeblikket vi anerkjenner dette, oppstår en helbredende kraft i oss mennesker. En kraft som fører oss hjem – til naturen, til ydmykhet og til kjærligheten.

En liten historie og kanalisering

Jeg skulle ha en Reading med en av mine kunder om det å være vegetarianer.

På vei hjem fra en stall en dag, så jeg to dyretransporter begge veier på motorveien. Jeg forsto og visste at dette var tegn til meg.

Jeg tok en kommunikasjon med dyreguiden min om dette temaet, for å få ennå dypere forståelse.

Guiden sier– de to dyretransportene er ikke tilfeldige, de er et klart speil til deg, til ditt indre arbeid og til energien du bærer i ditt kall som dyretolk og healer.

Synet av de to dyretransportene er et budskap til deg på flere nivåer, både personlig og kollektivt. Det er et speil av dualitet og balanse.

To transporter, to retninger. Den ene fører dyr bort fra noe. Den andre fører dyr mot noe. De symboliserer livets sykluser: inngang og utgang, liv og død,

fangenskap og frihet, valg og overgivelse, og du står midt mellom disse polene i ditt arbeid.

Fordi du kan se smerten, kan du også bringer lindring.

Du bærer vitne til det som er tungt, men du er også portåpner til lys og forståelse. Et kall til handling og bevissthet som bør deles.

"Disse transportene viste deg en strøm av energi som du er koblet til. Du kjenner lidelsen deres. Du kjenner håpet deres. Med ditt arbeide er du leddet som kan hjelpe mennesker å se begge deler – og forvandle handling derfra. Dyrene kalte på deg i dag – det var en bønn om å bli sett, hørt og æret."

I takknemlighet og kjærlighet til dyrene, velger jeg å skrive dette ned og dele min oppvåkning og forståelse med dere lesere.

Dette var ikke bare en observasjon på motorveien. Dette var et møte i sjelens språk.

Når dyrene velger selv – om fri vilje, ego og kjærlighet

Thu, 08 May 2025 19:37:10 GMT

I vårt møte med dyrene ønsker vi ofte å hjelpe, forstå og beskytte – men hva skjer når dyret ikke følger vår forventning, vår vilje og vår plan?

Hva skjer når et dyr velger å trekke seg unna, reise, forsvinne, blir syke eller dø – eller bare være i fred?

Det utfordrer noe i oss mennesker.

Ofte er det egoet som blir urolig.

Ego sier: "Jeg må finne svaret nå."

Men kjærligheten sier: " Jeg stoler på at dyret vet sin egen rytme ."

Vi må huske:

Dyr lever ikke “under” oss – de lever sammen med oss.

De har valg, stemme, intensjon og en sjel som beveger seg med sin egen klokskap.

Dyrene har sine liv, sin personlighet, sin oppgave som alt annet levende her på jorden.

Når vi forsøker å " lese dem " eller " redde dem "

kan vi ubevisst overstyre det de egentlig ber om – nemlig å bli møtt med tillit og ro.

Når dyr blir speil

Dyr viser oss hvor egoet klamrer seg:

– Når vi må ha kontroll

– Når vi ikke tåler uforutsigbarhet

– Når vi trenger bekreftelse for å tro at vi har " lykkes "

Men det er ikke dyrets oppgave å bekrefte vår verdi.

Det er vår oppgave å se dem som frie vesener, ikke som forlengelser av våre behov.

Katten som ble borte

En klient jeg nylig hjalp, ba meg finne katten hennes.

Gjennom telepatisk kontakt og en dyresamtale følte jeg at katten var i live, men hadde trukket seg tilbake i en dyp indre prosess.

I dette tilfellet var det var ikke min jobb å få henne hjem – det var min oppgave å motta denne informasjon og formidle respekt og ro rundt kattens valg.

Hva betyr det å respektere dyrets frihet?

– Å lytte uten å presse, slippe forventning

– Å stille spørsmål uten å kreve svar

– Å tåle det ukjente, uten å gjøre det til et problem

– Å elske – selv om du ikke forstår

Ego sier: " Jeg trenger å vite "

Men sjelen sier: " Ha tillitt og stol på forbindelsen, uansett. "

Dyr som forsvinner lærer oss å elske uten eierskap.

De lærer oss å lytte uten å dømme.

Og de lærer oss at det største vi kan gi, er tillit.

Hva er dyrekommunikasjon?”

Fri, 25 Apr 2025 08:08:27 GMT

" Dyrekommunikasjon er å lytte med hele deg – alle sansene dine.

Det er å stille deg inn på dyrets energi, og møte det på dets språk – et språk som snakker i indre bilder, følelser, kjensler, sansninger og vibrasjon. ”

Hva er telepati og tankeoverføring

“ Telepati er ikke tankelesning – det er tankeforståelse. "

Det er en utvidelse av energi som foregår via sansene dine. Man må koble seg på dyrets energi felt – som å stemme inn på en radiosender. Det som kommer, kan være bilder, kropps følelser, ord, lukter, minner – alt på én gang. Det er som å åpne en sans som alltid har vært der, men som mange har glemt å bruke. Vi bruker ikke snor mellom to bokser lenger – vi bruker trådløs teknologi. Dyrene har alltid hatt trådløs forbindelse – vi trenger bare å slå på mottakeren, og mottaker kan være deg, det er bare å øve. Dyret er sender og du er mottager.

Hva skjer i deg når du kommuniserer med et dyr?

“ Jeg går inn i ro, åpner mitt hjerte og mitt energifelt – og inviterer dyret til å møte meg der det er.

Jeg har ingen agenda – jeg lytter med respekt. Og dyret kjenner forskjell på det. ”

Noen ganger kommer svar som varme i brystet,

andre ganger som bilder, en indre stemme, eller en plutselig følelse.

Men det viktigste er å møte dyret med tillit, respekt, kjærlighet og ydmykhet.

Hva kan dyrene formidle?

– Fysiske behov og smerte

– Følelsesmessige opplevelser

– Lojalitet, sorg, glede

– Budskap til eier

– Dype sjelelige speil

“ Dyrene speiler oss. Ofte bærer de på det vi selv ikke har klart å se i oss. De er ikke bare våre følgesvenner – de er våre læremestre. ”

Vil du vite enda mer eller kanskje prøve en dyresamtale med dyret ditt?

Da har jeg et spennende tilbud til deg, om du har lest denne bloggen og oppgir rabatt kode: BLOGG25

får du 20% i avslag pr. samtale!

Dyr og følelser – Våre sterkeste speil

Wed, 09 Apr 2025 17:05:34 GMT

Vi tror ofte at dyr kommer til oss for at vi skal ta vare på dem.

Men sannheten er dypere:

Dyr kommer til oss for å minne oss på hvem vi er.

De kommer ikke med fornuftens språk,

men med kroppens, hjertets og sjelsfeltets språk.

De er ikke her for å forvrenge – men for å speile.

Når et dyr ser deg,

ser det ikke masken, rollen eller fasaden –

det ser følelsen du ikke har turt å eie.

Hest -“ Jeg kjenner det du bærer – selv når du ikke sier noe. ”

Hund -“ Jeg holder det for deg – til du er klar til å føle det selv. ”

Katt - “ Jeg trekker meg ikke bort – jeg venter .”

Dyrene som følelsesbærere

Dyr bærer ikke skam.

De føler – og de lar følelsen være det den er.

Når de kommer inn i våre liv,

sentreres de ofte rundt de områdene vi har fortrengt.

Det er derfor mange mennesker opplever at dyrene deres

viser adferd som henger sammen med menneskets eget følelsesliv.

Et dyr kan bli urolig – fordi du bærer uro.

Et dyr kan trekke seg unna – fordi du ikke gir deg selv rom.

Et dyr kan vise sykdom – for å vekke din egen helingsvei.

Dette er ikke skyld.

Det er sjelsspeiling.

Det er kjærlighetens høyeste form for samarbeid.

En påminnelse fra dyrene

Dyr er ikke bare våre følgesvenner.

De er våre følelsesmessige lærere, våre sjelsspeil og våre helbredere.

Når du tør å kjenne etter i deg selv, vil du merke at dyret blir roligere, friere, mer levende.

Ikke fordi du "gjør det riktig" –

men fordi du tør å være i det virkelige.

Og i det virkelige –

kan kontakt, heling og ekte kjærlighet skje.

“ Jeg tilbyr dyrekommunikasjon der du og dyret sammen får utforske det dere bærer –

både synlig og usynlig. Fordi ekte forståelse skjer når vi lytter med hjertet. ”

Refleksjon fra Bergen – En helg i dyrenes og hjertets tegn

Tue, 25 Mar 2025 12:17:25 GMT

En helg i dyrenes og hjertets tegn

Denne helgen fikk jeg æren av å være til stede på alternativmessen i Bergen som dyretolk. Jeg kom med åpne sanser og et bankende hjerte for dyrene – og dro hjem med noe langt dypere enn jeg hadde forestilt meg.

For dette handlet ikke bare om å formidle beskjeder fra dyrene å dele mitt arbeide som dyretolk.

Det handlet om å være en bro – mellom det usynlige og det synlige, mellom det som føles og det som sies.

Jeg møtte mennesker med åpne hjerter, undrende blikk, mange spørsmål og tårer i øynene.

Jeg så hva det betyr å bli minnet på at dyrene forstår, føler – og kommuniserer med oss langt forbi det vi tror, og kanskje ikke helt forstår.

Jeg fikk dele mine historier og samtaler som berørte mange – men jeg fikk også noe igjen.

Noe som ble tent og helt klart i meg.

Et indre ja.

En bekreftelse på at denne veien – dyrets vei –er rett og det er min vei.

Jeg forlater helgen med større tillit til mitt arbeid, og en ennå dypere forståelse av hva dette betyr.

Det å lytte,– virkelig lytte – til både dyr og mennesker.

Takk til alle jeg møtte. Takk til alle dyrene som formidlet sin visdom.

Og takk til livsstrømmen som førte oss sammen.

Så det er viktig å huske, at dyrene våre forstår oss. At de bærer visdom. Og at de ønsker å bli hørt.

Denne helgen ga meg forsterket tillit til det arbeidet jeg gjør.

Takk til dyrene.

Takk til dere.

Takk til det stille språket mellom hjertene våre.

Vi er alle forbundet – og det er i stillheten mellom hjerteslagene

vi virkelig begynner å høre.

Har dyrene sjel – og kan vi virkelig høre dem?

Fri, 07 Mar 2025 15:34:44 GMT

Som dyretolk hender det jeg får dette spørsmålet:

“ Tror du virkelig at dyrene har en sjel? ”

Jeg kjenner alltid at svaret ikke bare kommer fra meg, men som en rolig bølge gjennom hjertet mitt, fra et dypere sted:

Ja, ja, ja.

Dyrene ER sjel.

Ikke som noe de bærer skjult inni seg, men som selve sitt utgangspunkt.

Der vi mennesker ofte strever for å huske hvem vi er bak alle lagene, lever dyrene helt og fullt som den de er – ren essens, ren tilstedeværelse, ren puls av liv.

Dyr er mer bevisste enn vi aner

Jeg tror at vi mennesker har undervurdert dyrenes bevissthet.

Dyrene er ikke mindre bevisste enn oss, de er ikke mindre kloke, mindre verdifulle eller mindre verdige. De er sjeler på reise, akkurat som vi er – og ofte kommer de for gi visdom som menneskene kanskje har glemt.

For de vet mer.

De kjenner mer.

De bærer et nærvær og en forståelse som vi ofte har glemt.

Dyrene kjenner jorden under potene og klovene sine.

De lytter til vinden, kjenner regnets frekvens, leser stemningen i et rom før vi åpner døren.

De bærer ikke bare sitt eget liv, men ofte også våre følelser og energier – som små, tålmodige voktere ved vår side.

Kan jeg som dyretolk virkelig høre dem?

Ja - Ikke fordi jeg snakker " dyrenes språk ” men fordi jeg som dyretolk kan stille meg inn på deres frekvens – og åpner et rom av lytting som går dypere enn ord.

Når jeg lytter til dyrene, hører jeg ikke bare hva de trenger her og nå.

Jeg hører deres budskap til oss som mennesker.

Jeg hører deres stillhet, deres visdom om balanse, kjærlighet og livets rytme.

Dyrene minner oss om noe viktig:

At vi mennesker også er del av naturen.

At vi også bærer instinktene, roen, villskapen og stillheten i oss.

Og kanskje er det akkurat derfor de er her sammen med oss – for å hjelpe oss å huske det vi har glemt.

Dyrene hvisker – kan du høre dem?

Fri, 28 Feb 2025 07:54:49 GMT

Hva skjer når jeg snakker med dyrene?

Når jeg telepatisk kommuniserer med dyr, åpner jeg opp for deres tanker, følelser og energier. Jeg ser verden gjennom deres øyne, kjenner deres gleder, deres sorger, deres behov og laster ned energetisk informasjon.

Noen ganger vil dyrene dele budskap til deg – om deg selv. Andre ganger bærer de på ubesvarte spørsmål, lengsler eller uforløste følelser. Noen ønsker bare å bli sett, forstått og elsket – uten ord, men med sjelens nærvær.

Hver samtale er unik. Ingen dyr lyver. De lever i sannhet.

Det finnes et språk som ikke bruker ord. Et språk som går dypere enn stemmer, dypere enn lyd – det vibrerer gjennom følelser, energi og tanker. Det er dyrenes språk.

Mange har opplevd det, kanskje uten å være klar over det. Øyeblikket hvor hunden din ser på deg og du vet hva den vil si. Katten som sitter stille ved siden av deg, og du kjenner at den forstår deg. Hesten som skritter sakte frem og plasserer hodet mot brystet ditt, som om den vet at du trenger det akkurat nå.

Dette er ikke tilfeldigheter. Denne følelsen er en form for kommunikasjon.

En liten øvelse til deg

1. Lukk øynene et øyeblikk.

2. Pust inn dypt.

3. Tenk på et dyr som står deg nær – et som du elsker, et som har berørt hjertet ditt. Se det for deg.

4. Hva føler du når du ser dette dyret?

Dette er dyrekommunikasjon. Det er ikke magi. Dette er hva du kan få hvis du lytter.

Ønsker du å høre ditt dyrs stemme ennå dypere?

Har du lurt på hva dyret ditt tenker eller føler, eller hvis du ønsker å forstå det på et dypere plan, er du velkommen til å kontakte meg.

Jeg kan hjelpe deg med å oversette hjertets samtale fra sjel til sjel, mellom deg og dyret ditt med en telepatisk dyrekommunikasjon.

Ta kontakt med meg.

Vinter og takknemlighet

Tue, 28 Jan 2025 13:15:50 GMT

Gave og tips til deg.

I dag har jeg lyst å dele en vakker og litt personlig tekst med dere. Den formidler en dyp forbindelse til naturen, årstidene og hesten, noe som kanskje vil berøre dere.

Jeg håper du kan bli inspirert av en spesiell opplevelse du har hatt med ditt dyr, eller opplevd et slik øyeblikk i ditt liv. Slik at du kan skape en god forbindelse med ditt dyr, og fokusere på takknemlighet.

Jeg får inspirasjon om vinteren når det er kaldt, og det knaser under hestens høver.

Pusten fra neseborene til hesten.

Frostrøyk!

Det er stille, og snøen ligger som et isolerende teppe over landskapet.

Det er som om naturen er gått i dvale.

Høvene til hesten slår mot snø og is og frossent underlag.

Lyden og følelsen påminner meg hvor viktig det er med disse årstidene, skiftene i naturen. Vi trenger de. De er der for en grunn.

Hesten er sprek, glad og energisk, og jeg er våken og oppmerksom.

Prøver å lytte til hennes hjerterytme, dens bevegelser og iakttagelser.

Jeg vil være i ett med hesten og kjenne dens iboende fantastiske væren. Vi galopperer i snøen. Vinden og kulden kjennes kald i ansiktet, men den gjør ikke vondt den er forfriskende, nærende og inspirerende.

Jeg føler meg heldig som kan sitte på dette store, mektige dyret.

Et dyr med enorm kraft. Et levende vesen med alt intakt.

En unik skapning som er perfekt designet. Skapelsen viser meg sin magi.

Vi skritter rolig tilbake til stallen i takknemlighet.

Jeg gir henne en velfortjent godbit. Hun tygger, knaser og blunker fornøyd tilbake. «Takk selv» , sier hun, «et av mine mennesker» , «for at du ser og ivaretar meg» . Hun blåser varm luft på mine kalde hender.

Jeg lukker grinden til Paddocken og sier – "vi ses i morgen" . Hun snur seg fornøyd med munnen full av høy. Hun har hestedekken over kroppen og halsen, og er ivaretatt for kulde, vind og snø.

Og hun, vet det... Og jeg kjenner på hennes takknemlighet.

Inspirer til nærvær

" Å ri gjennom vinterlandskapet er mer enn en aktivitet – det er en påminnelse om å være til stede, å lytte til stillheten og til dyret under meg. Det er her jeg finner inspirasjon og lærer å være i harmoni med alt rundt meg. "

Gave og øvelse i takknemlighet

" Neste gang du er ute i naturen, med eller uten dyret ditt, ta et øyeblikk til å stoppe opp. Kjenn pusten din, lytt til lydene rundt deg, og legg merke til de små detaljene i den årstiden som er. Kjenn etter på hva som vekker takknemlighet i hjertet ditt ."

Når dyr forsvinner

Tue, 14 Jan 2025 11:18:06 GMT

Har du opplevet at dyret ditt har forsvunnet?

Det er en svært vond og vanskelig opplevelse når dyr plutselig forsvinner og blir borte. Du, som eier blir naturlig nok redd for dyret ditt, engstelig for at det har skjedd det noe alvorlig. En ulykke, eller at det er dødt.

Hva kan du gjøre om dyret ditt forsvinner? Det er min jobb som dyretolk å hjelpe deg med dyrekommunikasjon gjennom en samtale. Så hva er det? En dyrekommunikasjon er en telepatisk samtale, der jeg henter informasjon fra dyret ditt.

Når dyr forsvinner

En av de viktigste jobbene jeg som dyretolk gjør, er å snakke med deg som eier først. Jeg kan hjelpe deg og rett fokus, det å ha fokus på takknemlighet for dyret og beholde ro er en av nøkkelen til å finne dyret. Noe som selvfølgelig er vanskelig, men ytterst nødvendig. Du som eier kommer fort inn i frykttanker. Og frykttanker er ikke bra for hverken deg eller dyret ditt.

Takknemlighets følelse og energien i takknemlighet er et verktøy for å endre dette. Dyrekommunikasjon og den informasjonen dyret gir kan bidra til å øke forståelsen til årsaken forsvinningen og i mange tilfeller hjelpe dyret hjem igjen. Årsaken kan også være en av nøkkelen til selve forsvinningen.

Årsak blir belyst og eier vet som oftest svaret. I dyrekommunikasjon kommer det ofte informasjon på følelses plan som kan være til nytte for både eier og dyr, både nå og i ettertid. Kanskje dyret ditt forsvinner fordi du som eier trenger å forstå noe i ditt eget liv eller se ting fra et nytt perspektiv.

Dyr arbeider på et dypere plan, og som dyretolk kan jeg se og nå dette og forstå dyrets budskap. Som dyretolk kan jeg også gå inn og se hvor dyret befinner seg, beskrive omgivelsene, terrenget og hvor dyret eventuelt kan oppholde seg eller har vært. Min oppgave i forsvinningssaker er å lytte til dyret og formidle den energetiske informasjonen som kommer frem til deg som eier. Din oppgave som eier er å stole på at informasjonen som kommer, er korrekt. Ha tillitt til meg som dyretolk, beholde ro og jobbe i takknemlighet.

Lyst til å høre mer?

I episode 28 av min podkast Følelsesrike har jeg vært så heldig å intervjue Vibeke Klev, eier av en katt som forsvant i oktober 2016.

Katten Messi, en 3 år gammel hankatt, ble borte under en hyttetur. Vibeke deler åpenhjertig med oss denne spesielle og mirakuløse historien, som er vel verdt å lytte til.

Møt Vibeke Klev og hennes to katter, Messi og Kat2. Vibeke og jeg, Anne-Maria, snakker om hendelsen da Messi forsvant. Dette er en spennende forsvinningssak der jeg som dyretolk hjelper Vibeke med å finne katten via en dyrekommunikasjon med Messi.

Lytt til episoden her

Velkommen til min blogg om dyrekommunikasjon

Mon, 13 Jan 2025 11:17:55 GMT

Bli kjent med meg

Hei, og velkommen til min nye blogg! Jeg er Anne-Maria, en lidenskapelig og erfaren dyretolk, forfatter og veileder. Jeg ønsker å dele mine erfaringer, tanker og oppdagelser med deg. Jeg ønsker at denne bloggen skal være en verden av innsikt og inspirasjon om dyrekommunikasjon. Et sted der du kan lese om mitt arbeide som dyretolk og kanskje forstå hvordan man kan oppnå dypere forbindelser med dyrene!

Gjennom denne bloggen vil jeg ta deg med på en reise inn i en verden fylt med visdom fra dyrene, kraften i naturen og refleksjoner rundt hvordan vi mennesker kan leve i harmoni med alt rundt oss. Her vil du kunne lese historier fra dyresamtaler, innsiktsfulle opplevelser med dyrene, og lære hvordan dyrene kan speile oss og vise oss vår indre verden. Jeg ønsker å skape et rom for refleksjon, inspirasjon og læring – et sted hvor vi kan møtes og dele en felles kjærlighet for dyr, natur og kanskje også en dypere forståelse av livet.

Mitt mål er at denne bloggen ikke bare skal være inspirerende, men også gi deg praktiske tips, nye perspektiver og kanskje til og med litt mot til å se og forstå at dyrekommunikasjon er et viktig verktøy i vår verden. Les med et åpent sinn og hjerte, og kjenn at energien strømmer imot deg fra dyrene.

Takk for at du leser – jeg gleder meg til å dele denne reisen med deg!