Hvor ble det av rausheten?
This is a subtitle for your new post
Hvor ble det av rausheten?
Jeg har tenkt mye på ordet raushet i det siste.
Ikke den rausheten som handler om penger eller gaver, men den som handler om hvordan vi møter hverandre.
Evnen til å gi litt plass.
Til å lytte.
Til å glede seg over at andre lykkes.
Til å løfte noen uten å føle at man selv blir mindre.
Til å se flere sider av en sak enn bare sin egen.
Jeg synes vi lever i en tid hvor mye handler om meg, mitt og min sannhet.
Vi ser det i verden rundt oss. Sterke ledere står frem med stor tro på egne løsninger og på at nettopp deres vei er den rette. Samtidig ser vi store motsetninger, fronter som blir hardere og mennesker som beveger seg stadig lenger fra hverandre.
Men kanskje dette ikke bare skjer «der ute».
Kanskje den samme bevegelsen også speiler seg helt ned i oss som enkeltmennesker.
Vi beskytter vårt.
Vår plass.
Våre penger.
Vår kunnskap.
Våre meninger.
Våre følgere.
Våre prestasjoner.
Og et sted på veien kan vi glemme hva det betyr å skape noe sammen.
Sosiale medier har gitt oss fantastiske muligheter til å dele, lære og møtes. Men de har også blitt et sted hvor frykt, sinne, dømming og stygge kommentarer får enorm plass. Det er lett å skrive noe til et menneske på en skjerm som man kanskje aldri ville sagt dersom man satt overfor hverandre ved samme bord.
Polariseringen blir større når vi slutter å være nysgjerrige på hverandre.
For raushet betyr ikke at vi alltid skal være enige.
Raushet betyr heller ikke at vi skal tåle alt eller ikke ha grenser.
For meg handler raushet om å kunne stå støtt i seg selv og samtidig gi plass til et annet menneske.
Å kunne si:
Jeg ser deg, selv om jeg ikke er enig med deg.
Å kunne anerkjenne et annet menneskes arbeid uten å føle seg truet.
Å kunne dele kunnskap.
Å kunne anbefale noen andre.
Å kunne si:
Dette gjorde du godt.
Å kunne glede seg over andres vekst.
Kanskje er dette noe av det vi trenger mer av akkurat nå.
Ikke flere mennesker som kjemper om å ha mest rett.
Men flere mennesker som spør:
Hvordan kan vi gjøre dette bedre sammen?
For ingen av oss bygger et godt samfunn alene.
Vi trenger hverandre.
Vi trenger fellesskap.
Vi trenger respekt.
Vi trenger mennesker som løfter hverandre i stedet for å holde hverandre nede.
Og kanskje begynner ikke forandringen hos verdens ledere.
Kanskje begynner den mye nærmere.
I hvordan jeg snakker til deg.
Hvordan du snakker til meg.
Hva vi deler.
Hva vi velger å støtte.
Hvordan vi omtaler mennesker når de ikke er til stede.
Og om vi klarer å unne hverandre å lykkes.
Raushet gjør ikke et menneske mindre.
Jeg tror den gjør oss større – sammen.
