Hvithval (beluga)
Verdier: orientering, nysgjerrighet og klarhet.

Jeg tok en dyresamtale med hvithvalen fra Drammenselva og fikk noen svar på hva en slik hendelse – at en hvithval faktisk forviller seg opp i elva – kan bety energetisk. Denne informasjonen kan utforske hva en slik hendelse kan speile for oss, både i naturen og i deg.

Kommunikasjon med hvit hvalen i Drammenselva:
Jeg svømmer oppover og mot strømmen – ikke bare fysisk, men som et bilde på å følge min indre retning, selv når det ikke er den vanlige eller trygge retningen for meg.

Jeg er et svært lyd- og følelses sensitivt dyr. En som merker mye, som registrerer stemninger og søker klarhet i grumsete og urolig vann.

Jeg kommer så langt inn i elva fordi jeg søker og ønsker kontakt med dere mennesker.

Jeg vil påminne dere om hvor viktig forbindelsen mellom mennesker og natur er.

Elva er mer uklar enn havet, men likevel finner jeg en vei fordi jeg stoler på min indre sansning fremfor ytre kontroll.

Jeg tar sjansen og beveger meg, selv om jeg ikke ser hele veien.

“Jeg følger en impuls som er større enn frykten for det ukjente. Jeg beveger meg inn der sikten er lav, men hvor noe kaller.

Jeg trenger ikke forstå alt for å bevege meg riktig.”

Via meg kan du lese naturen som et speil.
Speiling er en gammel, menneskelig måte å forstå livet på. Du greier det når du står i deg selv og ikke flykter fra virkeligheten, men fordypes i den.

Jeg kommer nærmere dere mennesker for å vise hvor forbindelsen ligger – det å leve i forankring, i tilstedeværelse, i direkte respons på livet.

Dere har beveget dere langt inn i hodet, med kontroll og struktur, og kroppens signaler blekner. Intuisjon og forbindelsen med omgivelsene avtar.

Jeg kommer inn i deres landskap – ikke for å bli som dere, men for å minne dere på det dere har forlatt.

Når livet føles kaotisk – er det å bevege seg rolig fremover, uten full oversikt, men med følge ditt indre kompass, kontakt innover, viktig.
Det er en form for intelligens. Jeg følger ikke strømmen, jeg svømmer mot strømmen. Det er krevende, men jeg hviler og venter med indre ro. Jeg følger ikke flokken når det ikke kjennes rett. Jeg tåler å stå alene i mitt valg og stoler på det som ennå ikke er kjent. Jeg arbeider i min egen kraft, rolig, jevnt, uten kamp.

Å gå opp i elva kan speile en overgang.
Og nettopp der – i det smale, uklare – skjer transformasjon.

I en tid hvor mye oppleves urolig og uklart,
er ikke løsningen mer kontroll,
men dypere kontakt.

Du trenger ikke se hele veien.
Du trenger å kjenne neste bevegelse.
Og noen ganger må du gå mot strømmen –
ikke for å kjempe, men fordi det er der livet ditt vil videre.

“Jeg er ikke kommet hit for å bli sett. Jeg er kommet hit for at dere skal huske.”

Dere lever i en tid hvor vannet er blitt uklart –
ikke bare rundt dere, men inni dere.
Tankene deres virvler, følelsene deres støyer,
og dere har begynt å tro at dere må kontrollere alt for å finne veien.

Men se på meg.
Jeg beveger meg mot strømmen
uten frykt for det jeg ikke ser.
Ikke fordi jeg vet alt –
men fordi jeg kjenner.

Det dere har glemt, lever fortsatt i dere.
Strømmen deres er støy, forventninger og andres retninger.
Når dere følger den ukritisk, mister dere dere selv.

Å gå mot strømmen er ikke opprør.
Det er integritet.
Det er å lytte så dypt at dere tør å velge det som er sant for dere,
selv når ingen andre går der.

Når vannet er uklart – gå roligere.
Når strømmen er sterk – stå stødigere i dere selv.
Når dere tviler – lytt dypere, ikke høyere.

Jeg er ikke her for alltid.
Men det jeg minner dere på, er det.

Husk forbindelsen.
Husk veien som ikke alltid kan forklares – dere vet mer enn dere tror.

Budskap og gave fra hvithvalen:
Jeg stoler på min indre retning, selv når veien er uklar.
Jeg beveger meg rolig fremover, i kontakt med det som kaller meg.

Jeg reiste til Risøra i Hokksund for å se hvithvalen i Drammenselva. Det var lørdag 16. mai.
Umiddelbart når vi kommer dit, ser vi ryggen på hvalen. Jeg forstår med en gang at dette er en hunnhval. Tre ganger viser hun seg på kort tid.

Jeg sender en intensjon om at hun, når hun er klar, skal følge strømmen ut mot havet igjen – dit hun hører til.

Hun hilser meg ved å komme enda nærmere. Så nær hun kan, nesten bare femti meter fra meg. Hun svinger seg opp slik at jeg ser ryggen hennes flere ganger. Hun tar en stor sving og svømmer litt utover igjen med strømmen, ( hun viser meg at hun kan velge ) før hun vender tilbake til stedet hun har oppholdt seg den siste tiden.

Hun forteller meg at hun beiter ved meandersvingen. Der møtes dypet og kantene, og der finnes iglelignende bunndyr, muslinger og småfisk som hun spiser. Hun sier at det er mat der, og at hun har det bra. Hennes helsetilstand kjennes god.

Jeg forteller henne at jeg skal bringe budskapet hennes videre, og at hun – når hun er klar – kan vende tilbake til havet der hun kommer fra.

Hun forteller at ting har endret seg, og at vi kanskje vil se flere av hennes art. Vi er nysgjerrige på menneskene, og så lenge vi har eksistert på jorden har det vært en tiltrekning mellom våre arter. En unik mulighet for kommunikasjon oss imellom.

Jeg reiser derfra i takknemlighet. Jeg møter et par mennesker på strandkanten og forteller dem at jeg har satt intensjonen om at hun skal reise ut til havet igjen når hun er klar, slik at de kanskje ikke ser henne mer.

Kjærlighet og takknemlighet for hennes budskap, og for at hun har vist oss dette. Jeg lover henne å dele hennes budskap.

Så slipper jeg henne – og reiser hjem.

Kommunikasjon tatt 16 mai, 

Anne-Maria