Da jeg som dyretolk ikke fikk med mine egne katter til dyrlegen

Når dyretolken ikke får med kattene til dyrlegen

Jeg hadde planlagt en helt enkel tur til dyrlegen. Kattene mine, Peppis og Duddi, trengte markkur, og jeg hadde booket time.

Som erfaren dyretolk tenkte jeg at dette kom til å gå helt fint – jeg vet jo hvordan man kommuniserer med dyr, beroliger dem og legger til rette.

Vel... sånn gikk det ikke.

Planen var enkel: Peppis (hankatten) skulle sitte i buret, og Duddi (hunkatten) skulle være i sele – siden de ikke er vant til å være sammen i ett bur.

Da min eldste sønn dro på jobb om morgenen, sa han:
– Mamma, du bør stenge katteluka, ellers stikker de av.
– Nei da, svarte jeg selvsikkert. Jeg er jo dyretolk. Dette går bra!

Likevel gjorde jeg som han sa. Det var kanskje like greit...

Men allerede da buret kom frem, skjønte Peppis hva som var på gang. Kroppen stivnet, øynene ble store – og plutselig var han på vei mot luka.

Han klorte som en gal og jamret høyt. Duddi ble også stresset og slang seg med – de byttet på å klore på luka og sendte meg dype blikk:
"Mamma, hva skjer? Hjelp oss – noe er galt med luka!"

Jeg forsøkte rolig å forklare at alt var i orden:
– Pus da, det er bare en liten tur til dyrlegen... dere lager jo kaos nå!

Men så løftet jeg Peppis opp – og det var som å forsøke å putte en tiger i bur. Tre ganger kastet han seg rundt og brøt seg ut. Full panikk. Duddi, som knapt har brukt sele, krøp langs gulvet som en halvdød kommodehund og jamret som om livet var over.

Og der sto jeg – midt i stua med to forferdede katter som så ut som de hadde overlevd et jordskjelv – og tenkte:

"For en dyretolk jeg er… klarer ikke engang å få med mine egne katter til dyrlegen."

Men så slo det meg.

Innerst inne syntes jeg faktisk at det hele var unødvendig. Å dra til dyrlegen bare for markkur føltes som et stort stress for dem – og akkurat den følelsen hadde de plukket opp. Høyt og tydelig.

Jeg kjente irritasjonen stige i meg – ikke bare mot situasjonen, men også mot politikerne som har bestemt at markkur ikke skal gis uten veterinærsjekk. Jeg hadde allerede ringt to veterinærer, og begge sa:
– Nei, vi må se katten først.

Det hele begynte å føles mer som en forretningsmodell enn omsorg for dyr.

En viktig påminnelse

Dyr leser oss – ikke bare ordene vi sier, men energien vi bærer. De merker når vi ikke er 100 % overbevist om det vi gjør.

Og den dagen lærte jeg (igjen) at telepatisk kommunikasjon handler om mer enn tanker og bilder – det handler om å være avklart i hjertet.

Så Peppis og Duddi slapp turen. Jeg slapp stresset. Og kanskje viktigst av alt: jeg ble minnet på å alltid spørre meg selv – er dette virkelig nødvendig, eller følger jeg bare en regel?

Til slutt ringte jeg en veterinær jeg kjenner fra hestemiljøet og forklarte situasjonen.
Han lo og sa:
– Kattene dine er både inne- og utekatter, ikke sant? De trenger ikke komme inn til dyrlegen. Jeg sender deg resept.

Og slik fikk de sin markkur hjemme – akkurat som jeg har gjort i alle år. Uten dramatikk. Uten burepanikk.

Lærdommen?

Dyrene kjenner sannheten i hjertet vårt. Og når vi ikke er i tråd med det vi gjør, vil de vise oss det. Det er vår jobb – som eiere og omsorgspersoner

– å stille spørsmålet:

Er dette til det beste for mitt dyr?
Eller handler det om å følge regler som ikke alltid tjener dem?

Peppis og Duddi minnet meg noe den dagen:
Å være dyretolk handler først og fremst om å lytte. Ikke bare til dyrene – men også til sannheten i oss selv.

– Anne-Maria
Dyretolk og energiarbeider