Vi tror ofte at dyr kommer til oss for at vi skal ta vare på dem.

Men sannheten er dypere:

Dyr kommer til oss for å minne oss på hvem vi er.

De kommer ikke med fornuftens språk,

men med kroppens, hjertets og sjelsfeltets språk.

De er ikke her for å forvrenge – men for å speile.

Når et dyr ser deg,

ser det ikke masken, rollen eller fasaden –

det ser følelsen du ikke har turt å eie.

Hest-“Jeg kjenner det du bærer – selv når du ikke sier noe.”

Hund-“Jeg holder det for deg – til du er klar til å føle det selv.”

Katt- “Jeg trekker meg ikke bort – jeg venter.”

Dyrene som følelsesbærere

Dyr bærer ikke skam.

De føler – og de lar følelsen være det den er.

Når de kommer inn i våre liv,

sentreres de ofte rundt de områdene vi har fortrengt.

Det er derfor mange mennesker opplever at dyrene deres

viser adferd som henger sammen med menneskets eget følelsesliv.

Et dyr kan bli urolig – fordi du bærer uro.

Et dyr kan trekke seg unna – fordi du ikke gir deg selv rom.

Et dyr kan vise sykdom – for å vekke din egen helingsvei.

Dette er ikke skyld.

Det er sjelsspeiling.

Det er kjærlighetens høyeste form for samarbeid.

En påminnelse fra dyrene

Dyr er ikke bare våre følgesvenner.

De er våre følelsesmessige lærere, våre sjelsspeil og våre helbredere.

Når du tør å kjenne etter i deg selv, vil du merke at dyret blir roligere, friere, mer levende.

Ikke fordi du "gjør det riktig" –

men fordi du tør å være i det virkelige.

Og i det virkelige –

kan kontakt, heling og ekte kjærlighet skje.

“Jeg tilbyr dyrekommunikasjon der du og dyret sammen får utforske det dere bærer –

både synlig og usynlig. Fordi ekte forståelse skjer når vi lytter med hjertet.”