Amy taler i vinden

Jeg er ikke sinne.
Jeg er tempoet som avslører sannhet.
Jeg blåser gjennom det som er løst,
så det sanne kan stå.

Jeg løfter støv av gamle historier,
ikke for å plage deg,
men for at du kan se
hva som skal vaskes ut.

Vinden peker på slark i strukturer –
avtaler, grenser, vaner.
Der det knirker,
trengs ærlighet.

Regnet bærer følelser som har stått stille.
La dem renne.
Ikke fiks – la dem få bevegelse.

Trykkfallet minner kroppen om å lande.
Søvn, mat og varme
er hellig praksis.
Det enkle er din forankring.

I hjertet ditt brenner en myk, urokkelig glød.
Når du hviler der,
faller også omgivelsene til ro.

Forsiktigheten i stemmen slipper taket.
Si det du vet –
sakte, sant,
uten forklaring.

Ryggraden vender deg mot jorden.
Du bærer ikke været,
du bærer din egen linje.
Reist, men fleksibel.

For du er ikke her
for å holde igjen vinden.
Du er her
for å holde rom for sannhet.

Når du står i hjertet,
stilner stormen i deg –
og alt rundt
finner sitt nye mønster.

 4 oktober. 2025, Anne-Maria