Den lille fisken som nappet i min sjel
Solen, solskinn og Sol-abbor
Den lille fisken som nappet i min sjel
Jeg var ved et lite tjern.
Vannet lå nesten stille, som om det lyttet til seg selv.
Solen danset på overflaten i blinkende mønstre – rytmiske, nærmest kodede.
Vi badet. Og så, plutselig – en liten fisk svømte helt nær meg.
Den holdt seg på samme sted, i sin egen ro. Og så nappet den meg – i leggen.
Ikke et bitt. Ikke aggresjon. Men et dytt. Et møte.
Jeg skvatt og lo litt, overasket:
– Det var en fisk som nappet meg i leggen!
To-tre ganger kom den mot meg igjen.
Mannen min sa:
– Det hender fisker gjør sånn.
Men dette... dette var annerledes.
Fisken svømte rett i kroppen min, og ble værende i solskinnet.
– Se, sa jeg. Der er den ennå. Det er som om den soler seg i vannet.
Jeg så på ham.
– Du vet hva dette betyr?
– Ja, sa han og lo. Det blir vel en dyresamtale med fisken.
Og så lyttet jeg.
Øyet dens glinset i lyset, nesten som et tredje øye – eller som en sol.
Kanskje det var en solabbor, foreslo han.
En fremmed art. Ikke ønsket her.
En slags akvariefisk som har blitt satt ut og forstyrret balansen.
Men akkurat denne fisken... hadde skapt balanse i meg.
Jeg hadde hatt en lang dag.
Jobbet i hagen.
Meldinger om arveoppgjør fra min avdøde fars hus i Ungarn hadde tynget meg.
Jeg var sliten, ute av meg selv.
Og så kom dette møte.
🌞 Et budskap fra dypt vann
Senere, da jeg satt med beina i vannet, kom det en følelse – så sterk, så stille – at jeg visste den ikke bare var min:
“Gjensidig kjærlighet forvandler.
Ikke gjennom kamp, men gjennom nærvær.
Ikke gjennom kontroll, men gjennom lyttende kontakt.
Jeg er ikke her for å ta – jeg er her for å minne deg på noe du har glemt.”
Og jeg kjente meg sett.
Ikke som menneske til dyr – men som liv til liv.
🐟 En fisk som vokter minnet
Det er lett å tro at mening finnes i det store: i fjell, stormer, reiser.
Men denne lille fisken holdt plass for meg.
Som om den visste at noe i meg trengte å våkne akkurat her.
Kanskje det handler om kjærlighet til det fremmede.
Eller alt i oss som aldri har fått plass før.
En invitasjon til deg
Jeg skriver ikke dette for å diskutere arter.
Jeg skriver det fordi et vesen så meg.
Og jeg valgte å se tilbake.
Og i det blikket – uten ord – oppstod noe hellig.
Kanskje det er i møtet med det minste at vi husker det største.
Så jeg spør deg:
Hva har nappet i deg i det siste?
Hva har kommet nær – ikke for å skade, men for å vekke deg?
Med solen i brystet, og fiskens visking i hjertet,
Dyretolk Anne-Maria
