En fortelling om dypt nærvær og lengselen etter ro

Denne uken satt jeg i en telepatisk dyresamtale med en kvinne fra Frankrike. Vi snakket om innholdet i samtalen med hunden hennes.
Vi var i det fine feltet som oppstår når kommunikasjonen skjer med hele hjertet – i en energetisk flyt, på avstand, men likevel nært og lærerikt.

Jeg satt ute på verandaen hjemme, omgitt av hagens vakre blomstring. Plutselig kjente jeg et annet nærvær. Et fysisk nærvær. En liten hund hadde kommet stille inn i hagen og nærmet seg plassen der jeg satt.

Jeg kjente henne ikke, men det var tydelig at hun ikke kom tilfeldig. Det var noe med væremåten – en mild besluttsomhet. Hun kom ikke for å bli sett. Hun kom for å være. Det var som om hun kjente meg, og hun var på vei inn i huset.

Det viste seg at hun tilhørte gården ovenfor – et Inn på tunet-sted med mange dyr bor. Nå er det sommerleir der, fullt av barn, latter og støy.
Jeg reiste meg og sa til henne:

– Du, vi må finne eieren din… Jeg har to katter her, du kan ikke bare gå inn, vet du.
Jeg knipset lett med fingerne, slik jeg pleier med kattene, og hun så ut til å forstå.

Den franske damen på telefonen lo og sa, jeg hadde henne fortsatt på tråden.
– Du må spørre henne, Anne-Maria! Hvem er eieren hennes? Du er jo dyretolk!

Vi lo begge. Jeg svarte:
– Det skal jeg gjøre, jeg får ringe deg igjen, jeg må hjelpe denne hunden nå.

Hunden fulgte meg rolig ut på veien.
– Hvor kommer du fra da? Hvem er du?

Hun begynte å gå, rolig og målrettet, opp grusveien mot gården. Som om hun visste at det var trygt å vise meg veien hjem. Hun gikk med senket hode, litt skamfull – som om hun visste at hun egentlig ikke burde ha dratt.

Jeg ringte gården.
– Hei, savner dere en hund?

– Er hun hos deg!? Åh, vi har sommerleir her, fullt kaos. Jeg kommer med én gang.

Et mellomrom hun kunne puste i
Kvinnen kom etter noen minutter, og da hun åpnet bildøren og plystret, hoppet hunden rett inn. Den lille hunden satt trygt i passasjersetet. Kvinnen smilte varmt, men bak smilet var det lett å kjenne trettheten.

– Hun har løpetid, skjønner du. Hun må ha stukket av mens jeg luftet i sted.

– Hun sier det ikke er plass til henne nå, svarte jeg.

Kvinnen så på meg og lo – med et sukk:
– Skjønner godt at hun flykter… Skulle ønske jeg kunne det selv. Men jeg vet ikke hvor jeg skulle gått.

– Du får komme hit til hagen min en dag, og få en kaffe, sa jeg.

En dypere stillhet
Etter at de kjørte, ble jeg sittende igjen – berørt. Denne hunden hadde ikke rømt. Hun hadde søkt noe. Hun hadde lyttet til en indre impuls – og kommet hit, til et sted med rom. Ikke fysisk plass, men energetisk. Et mellomrom i verden.  I min hage, skal sies at det nå i full blomst er som en oase.

Når det ikke er plass til oss selv
Kvinnens ord rommet noe mange kjenner:
“Jeg skulle ønske jeg kunne flykte et sted… men jeg vet ikke hvor.”

Ferien nærmer seg, men mange er allerede slitne. Vi er mette av impulser, krav og tempo. Og under alt – et stille rop:
"Finn et sted hvor jeg bare kan få være. Uten å prestere. Bare være."

Dyrene viser vei
Dyrene vet når energien blir for mye. De er selvstendige sjeler og velger ikke alltid uro – ofte velger de stillhet.
De går dit det er ro. De trenger ikke forklare seg. Denne hunden søkte ikke oppmerksomhet. Hun søkte balanse. Og hun visste hvor den fantes.

En invitasjon til deg
Kanskje kom hun også for å minne oss om noe: Stillhet er ikke luksus. Det er livsnødvendig.

Vi kan spørre:
🌱 Hvor i meg selv er det ikke plass?
🌱 Hvem i meg har lyst til å gå stille ned en grusvei – bare for å finne ro?
🌱 Kan jeg gi meg selv den tillatelsen?

Et spørsmål å ta med inn i sommeren:
Hvis en hund – med hele sitt kloke, følsomme vesen – søkte deg nå,
ville det vært plass i din hage?

“Når vi forlater vårt indre hjem, kommer dyrene og minner oss på veien tilbake. Ikke med ord – men med valg. Et skritt i riktig retning, uten hast. Bare vilje til ro.”

Denne hunden, i sin stille og kjærlige tilstedeværelse, kom som en budbringer. Ikke med ord, men med tilstand. Med en påminnelse:
🌿 Om overbelastning
🌿 Om savn etter rom
🌿 Og om stillheten vi alle trenger

Avslutning:
I møte med denne lille hunden fikk jeg en gave:
En påminnelse om at i en verden som snurrer fort, kan stillhet være det modigste valget vi tar.
Og noen ganger er det et dyr som minner oss på det.

Med kjærlighet og takknemlighet – fra stillheten,
Dyretolk Anne-Maria 🐾