Den lille oksens tale til menneskene

En førjulshilsen og påminnelse om å ivareta dyrene

Det var en morgen på en gård i Falkenberg.
Solen skinte, tunet lå stille, og jeg satte meg under en stor lønn for å lytte – til naturen, til stillheten, til det som ville komme.

I stedet for kommunikasjon med treet, var det en liten svart og hvit okse som kom løpende.
Han brøt seg ut fra flokken, løp over tunet med skremte øyne og ustø bein – rett mot meg. Det var som om han ropte:

«Ser du meg?»

Senere, da jeg sto inne i fjøset og så alle de trange båsene, de sultne øynene, de møkkete gulvene og de halvvoksne kroppene som så vidt hadde plass til å røre seg, forsto jeg:
Denne lille oksen hadde en beskjed. Ikke bare til meg – men til oss alle.

I denne førjulstiden vil jeg la ham få ordet.
La dette være den lille oksens tale til menneskene – en følsom, men tydelig påminnelse om hvordan vi behandler dyrene som lever for,

– og dør for – oss.

Den lille oksens tale til menneskene

Kjære menneske,

Ser du meg nå? Ikke bare kroppen min, men hjertet mitt?

Jeg er en liten okse. Egentlig skulle jeg vært stor, sterk og modig.
Jeg skulle ha løpt ute på jordet, kjent vinden i pelsen og jorden under klovene.
I stedet står jeg trangt, i mørke, sammen med mange andre – og venter på mat.

Venter på lys. Venter på at noen skal se oss.

Jeg brøt meg ut fordi jeg trengte hjelp.
Jeg klarte det nesten ikke, men noe i meg sa:
«Du må ut. Du må vise dem hvordan vi har det.»

Vi er ikke bare kjøtt på fire bein.
Vi er liv. Vi er følelser.
Vi er fellesskap, flokk, varme og vennskap.
Vi kjenner frykt, sult og smerte.
Vi kjenner ro når vi får være trygge.
Vi kjenner glede når vi får være ute.

Noen av dere sier at vi bare er her for å bli mat til mennesker.
Men jeg spør dere: Er det virkelig hele sannheten?

Er vi ikke også en del av skaperverket – på samme måte som dere?
Er ikke våre kropper også skapt for å leve, puste, bevege seg, leke, hvile – og ikke bare for å stå stille i trange rom og vente?

Når du lukker øynene for hvordan vi har det, skjer det også noe med hjertet ditt.
Det blir som en hvit væske som stivner og blir til betong.
Da er det vanskelig å kjenne, vanskelig å ta inn hvordan vi faktisk har det.

Men jeg snakker til deg nå fordi jeg vet at hjertet ditt kan mykne igjen.
Jeg vet at du kan velge annerledes.
Jeg vet at du kan si: «Nok er nok. Vi må finne en bedre måte.»

Vi ber ikke nødvendigvis om at alle slutter å spise kjøtt over natten.
Men vi ber om dette:

Se oss.
Spør: Hvor kommer kjøttet fra?
Har dyrene hatt det godt? Har de fått lov til å være dyr?

Vi ber om mer enn bare mat og vann.
Vi ber om respekt.
Vi ber om verdighet, selv om våre liv er kortere enn deres.

Vi vil ikke stå sultne og skitne i mørket.
Vi vil ikke leve hele våre liv uten å ha kjent gress under beina.
Vi vil ikke bare være et nummer i et system.

Vi vil være det vi ble skapt til å være: levende vesener, en del av jorden, en del av helheten.

Så, kjære leser – nå som dere nærmer dere jul,
den tiden vi snakker så mye om kjærlighet, omtanke og gavmildhet:
Kan du la noe av den kjærligheten også gjelde dyrene?

Kanskje betyr det at du spiser litt mindre kjøtt.
Kanskje betyr det at du velger mat fra dyr som har hatt det bedre.
Kanskje betyr det at du snakker høyt for oss som ikke har en stemme.

Og når dere bærer oss inn på bordet deres, bærer dere også ansvaret for hvordan vi levde før vi døde.

Våkn opp nå, før det er for sent.
Tiden er inne til å se.
Til å endre.
Til å handle med mer kjærlighet.

Den  lille oksen som løp ut på tunet den morgenen, løp fordi den håpet at noen ville høre, og valgte meg

nå bringer jeg dette budskapet ut.
Kanskje er det du som hører meg nå.

Kommunikasjon fra – Den lille oksen i Falkenberg