I vårt møte med dyrene ønsker vi ofte å hjelpe, forstå og beskytte – men hva skjer når dyret ikke følger vår forventning, vår vilje og vår plan?

Hva skjer når et dyr velger å trekke seg unna, reise, forsvinne, blir syke eller dø – eller bare være i fred?

Det utfordrer noe i oss mennesker.

Ofte er det egoet som blir urolig.

Ego sier: "Jeg må finne svaret nå."

Men kjærligheten sier: "Jeg stoler på at dyret vet sin egen rytme."

Vi må huske:

Dyr lever ikke “under” oss – de lever sammen med oss.

De har valg, stemme, intensjon og en sjel som beveger seg med sin egen klokskap.

Dyrene har sine liv, sin personlighet, sin oppgave som alt annet levende her på jorden.

Når vi forsøker å "lese dem" eller "redde dem"

kan vi ubevisst overstyre det de egentlig ber om – nemlig å bli møtt med tillit og ro.

Når dyr blir speil

Dyr viser oss hvor egoet klamrer seg:

– Når vi må ha kontroll

– Når vi ikke tåler uforutsigbarhet

– Når vi trenger bekreftelse for å tro at vi har "lykkes"

Men det er ikke dyrets oppgave å bekrefte vår verdi.

Det er vår oppgave å se dem som frie vesener, ikke som forlengelser av våre behov.

Katten som ble borte

En klient jeg nylig hjalp, ba meg finne katten hennes.

Gjennom telepatisk kontakt og en dyresamtale følte jeg at katten var i live, men hadde trukket seg tilbake i en dyp indre prosess.

I dette tilfellet var det var ikke min jobb å få henne hjem – det var min oppgave å motta denne informasjon og formidle respekt og ro rundt kattens valg.

Hva betyr det å respektere dyrets frihet?

– Å lytte uten å presse, slippe forventning

– Å stille spørsmål uten å kreve svar

– Å tåle det ukjente, uten å gjøre det til et problem

– Å elske – selv om du ikke forstår

Ego sier: "Jeg trenger å vite"

Men sjelen sier: "Ha tillitt og stol på forbindelsen, uansett."

Dyr som forsvinner lærer oss å elske uten eierskap.

De lærer oss å lytte uten å dømme.

Og de lærer oss at det største vi kan gi, er tillit.