Noen katter sover mest.
Andre skriver blogginnlegg – uten å vite det.

I går tråkket katten min Duddi elegant (og målbevisst) over tastaturet og etterlot seg denne kryptiske meldingen:

m nelatmas va ipok tgal

Var det et kodet budskap? En hilsen? Eller bare en pote på feil sted til rett tid?

Jeg liker å tro det siste – med glimt i øyet.

Ingen autokorrektur. Ingen sensur.
Bare en katt, et tastatur – og full selvtillit.

Jeg vurderte et øyeblikk å slette det.
Men så slo det meg: Dette er typisk Duddi.

Hun gjør ting helhjertet. Enten det er å skrive uforståelige setninger, eller å leke ball som om hun trener til VM.

🏓 Duddi og ballspillet

Duddi er nemlig ikke bare tastatur-kunstner.
Hun er også ekstremt rask.

Favorittleken hennes er en liten ball på badegulvet. Der ligger hun flatt, blikket låst, og pang! – ballen sendes av gårde igjen. Det ligner mer bordtennis enn kattelek. Refleksene er imponerende, tempoet høyt, og konsentrasjonen total.

Raskt. Presist. Uanstrengt.

Hun kan ligge der lenge. Vente. Observere. Og så – eksplodere i lek.

Og det beste i at hun venter. Tålmodig. Klar.
Som en ekte mester.

⚽ Et lite øyeblikk av alvor (eller ikke)

Midt i dette slo det meg:

Kanskje Pus skulle ha spilt på Bodø/Glimt på tirsdag?

Hun har hurtigheten, hun har presisjonen,
og hun har definitivt kampviljen.

Det eneste som mangler er drakta.

(Video med Duddis indre bordtennismester ligger ute nå  på animaenergi Facebook🐾 https://www.facebook.com/animaenergi)

🐈 Mer enn bare moro

Bak humoren ligger også noe vakkert:
Duddi er fullstendig til stede i øyeblikket. Hun leker ikke for å prestere, men fordi det er gøy. Hun hviler fordi kroppen sier ifra. Hun følger impulsen – ikke klokken.

Kanskje det er det hun egentlig skrev på tastaturet.

Eller kanskje hun bare mente:
«Hei. Ser du meg? Lek litt mer.»